Er grønne sertifikater roten til alt ondt?

Det er behov for å nyansere det hovedinntrykket som er skapt - at det er ordningen med grønne sertifikater som i seg selv skaper alle problemene, skriver Per Ove Eikeland i en kronikk.


En debatt er i gang om grønne sertifikater – det norske støttesystemet for å fremme fornybar energi. Tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet Heidi Sørensen har offentlig angret på at hun var med på å innføre systemet og peker på naturødeleggelser og oversubsidiering av utbyggingsprosjekter som konsekvenser. I DN 25. september påpeker økonomene Bye og Bruvoll at ordningen vil gi store omfordelingseffekter ved at den vil gi et kraftoverskudd som presser ned strømprisene og gir inntektstap for kommuner og staten som hovedeiere av norske vannkraftressurser. NRK-programmet Brennpunkt inkluderer at også effekten på utslipp av klimagasser er usikker, blant annet fordi lavere kraftpriser vil gi høyere strømforbruk. Det er behov for å nyansere det hovedinntrykket som er skapt - at det er ordningen med grønne sertifikater som i seg selv skaper alle problemene.
 

Debatten bør her skille mellom målsetningen om økt produksjon av fornybar energi og virkemidlet grønne sertifikater. Mange av de diskuterte problemene er i hovedsak effekter av målsetningen om å øke fornybarandelen i Norge. Denne målsetningen er i mindre grad reversibel siden den er fremforhandlet mellom EU og Norge som en forpliktelse, gjennom EUs fornybardirektiv som også er relevant for EØS-land.
 

Det er helt legitimt å kritisere denne målsetningen, men samtidig er det viktig å skjønne hvorfor EU har gitt Norge denne forpliktelsen. EUs politikk tar utgangspunkt i at andelen av fornybare energikilder er lav for EU samlet siden de fleste land, i motsetning til Norge, ikke har tilgang på store vannkraftressurser. Når EU nå har bestemt å doble andelen frem til 2020 er dette delvis begrunnet i en politisk ambisjon om å redusere klimautslipp i Europa. Redusert avhengighet av import av oljeprodukter og stimulering av ny grønn industri i Europa i en tid der tradisjonelle arbeidsplasser legges ned er andre viktige beveggrunner.
 

EU erkjenner slik som Norge at investeringer i fornybar energi medfører store kostnader på kort sikt og har derfor vedtatt et byrdefordelingsprinsipp som sier at de rike landene må bære høyere kostnader enn de fattige, gjennom differensierte nasjonale fornybarmålsetninger. Norge klarte å forhandle ned sine forpliktelser til et lavere nivå enn det som følger av hovedprinsippet for denne byrdefordelingen, selv om Norge er rikere enn de fleste EU-land.
 

Hvorfor har EU så bestemt at også Norge må være med å bære byrdene til tross for at vi ikke er medlem og til tross for at vi allerede har den høyeste andelen fornybar energi i EØS-området? I stor grad reflekterer dette at Norge ikke kan være gratispassasjer og unngå EU reguleringer som potensielt gir økte kostnader for deler av nasjonal industri og samtidig nyte godt av at norsk industri har tilgang på like vilkår (uten toll) i EUs fellesmarked. Hvis norsk industri ikke skulle bære kostnader
men ha tilgang til alle fordeler i EU anses dette å gi uheldige konkurransevridninger.
 

Hva så med selve virkemidlet? I den europeiske debatten er det ofte påpekt at grønne sertifikater vil gi den gitte målsetningen om økt andel fornybar energi i Europa til lavest mulig økonomisk kostnad. Hovedkritikken mot virkemidlet er faktisk at dette kun begunstiger de billigste fornybare teknologiene og dermed ikke stimulerer til videre utvikling av dyrere teknologier.
 

Debattantene har så langt pekt på interessante fordelingseffekter av selve virkemidlet uten entydig konklusjon på hvem som blir endelige vinnere og tapere. Det er påpekt at produsentene (eiet av norske kommuner og staten) vil få ekstra inntekt fra virkemidlet men også tape inntekter hvis elprisen går ned som følge av kraftoverskudd. Kraftkrevende industri og alle oss andre energikunder vil måtte betale for ordningen gjennom høyere priser samtidig som konsumentene vil vinne hvis prisene presses nedover av kraftoverskudd. Den totale fordelingseffekten er usikker siden prisutviklingen er avhengig av hvordan etterspørselen utvikler seg i Norge og hvor mange utelandskabler som blir bygget.
 

Oppsummert er flere av problemene påpekt i debatten rundt grønne sertifikater i Norge ikke knyttet til dette virkemidlet i seg selv men målsetningen om økt andel fornybar energi. Kritikk av målsetningen og dens effekter er interessant og relevant. Likevel er mulighetsrommet for å forandre denne målsetningen begrenset siden den nå er forankret i en forpliktende avtale med EU.
 

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 2. oktober 2012.

Av Per Ove Eikeland