Norsk kraftbalanse - myter og fakta

Det er i dag bred enighet om at en storstilt omlegging til fornybar energi på verdensbasis er nødvendig for å redusere utslipp av klimagasser til et forsvarlig nivå. Investering i produksjon av fornybar energi er også svært effektiv politikk for å øke energisikkerhet og skape fornybar industri (=arbeidsplasser) i en rekke land. Som EØS-land må Norge etterkomme EUs fornybardirektiv. Dette krever i Norges tilfelle at andelen fornybar energi som forbrukes innenlands økes til 67,5 prosent innen 2020. For å oppnå dette innførte den norske og svenske regjeringen 1. januar i år et felles grønt sertifikatmarked. Fra flere fagmiljøer er det uttrykt sterk skepsis mot videre utbygging av fornybar energi i Norge.


Denne kronikken sto første gang på trykk i Klassekampen fredag 2. november og er skrevet av Inga Margrete Ydersbond, Institutt for statsvitenskap, UiO / CICEP og Trond Arild Ydersbond, matematiker, SSB.


Vannkraft har tradisjonelt dominert norsk kraftproduksjon totalt, og stått for en i internasjonal sammenheng enestående høy andel av den totale energiforsyningen. Norge har også omtrent halvparten av Europas magasinkapasitet (lagringskapasitet for vann). Derfor har også Norge både i europeisk og i global sammenheng et unikt godt utgangspunkt for egen fornybar kraftproduksjon, men også for å bidra til å hjelpe andre land, både når deres kraftbalanse er negativ og når det er overskudd. Gjennom utvekslingsordninger har Norge tilgang på kraft når det produseres for lite her til lands, noe som har skjedd relativt ofte de siste 15 årene. Likevel har det lenge vært en utbredt oppfatning at Norge med fordel kan være "seg sjøl nok" kraftmessig.

Slike synspunkter framføres jevnlig av framtredende samfunnsdebattanter. De bidrar til en markant «kognitiv norsk utakt» når vi sammenholder den norske debatten om fornybar framtid med f.eks. den europeiske. Synspunktene er problematiske fordi de i stor grad baserer seg på myter. Her skal vi konfrontere noen myter med et svært enkelt faktagrunnlag, nemlig årlig norsk produksjon (vann-, varme- og vindkraft) og forbruk av kraft 1974-2011. Se figurer!
 

Mytene

  1. Vi har i dag overskudd av fornybar kraft (Klassekampen, Brennpunkt, DNT osv) «Det er velkjend gjennom tall frå Statnett at Norge vil ha rikeleg overskot på kraft både no og i framtida», sier generalsekretær Kristin Krohn Devold i DNT på foreningens hjemmeside 25.9.2012.
     
  2. I et normalår eksporterer vi ca 4 TWh fornybar kraft (Torstein Bye i SSB).
     
  3. Vi eksporterer kraft slik at det blir kraftmangel i Norge, og er en viktig grunn til kraftmangel og høye strømpriser. Dette hevder f.eks forbundsleder Leif Sande i IndustriEnergi  
     
    1. 10.2012: «Statnett sine milliardplaner om strømutbygging til oljeindustri og eksport til Europa vil ende opp med at vanlige innbyggere i Norge får skyhøye strømregninger og blir stående med skjegget i postkassa.»
       
  4. Vannkraft står for 99% av norsk kraftproduksjon (F.eks. Vannbevegelsen.no sin hjemmeside
     

Figur 1A viser årlig norsk produksjon av vannkraft, samt total norsk produksjon og forbruk 1974-2011. Totalproduksjonen på i snitt 120-130 TWh/år har ikke økt nevneverdig siden 1995. (kilde: Tabell 06901 og 08583, Statistikkbanken Statistisk sentralbyrå).

 

Figur 1B viser den årlige balansen i samme periode, med vannkraft og totalt, samt 5 års glidende gjennomsnitt. Underbalansene på vannkraft har siste tiår flere ganger vært på 10-15 TWh, og andre kraftformer får stadig mer å si for balansen.

 

Det er særlig balansefiguren som er viktig for samfunnet: Hvis det forekommer kraftmangel, skyhøye strømpriser og mulig rasjonering, er det ikke så relevant at 30-årsregnskapet for eksport og import viser et pluss. Når det er store svingninger i kraftproduksjonen og dermed kraftbalansen, blir det også problematisk å argumentere for at energisystemet skal dimensjoneres utelukkende ut fra "normalår" - det blir som å insistere på å kle seg etter gjennomsnittstemperaturen over året.

Myte 1: «Norge vil ha rikeleg overskot på kraft både no og i framtida»

"Rikelig" tolkes gjerne som at underskudd forekommer sjelden eller aldri, og slik var det på 1970- og 1980-tallet: Mellom 1974 og 1993 forekom mindre kraftunderskudd bare to ganger. I perioden 2001-2011 har det derimot vært underskudd på vannkraft 6 av 11 år, og disse underskuddene har vært til dels store; I 2003, 2004 og 2010 var de på henholdsvis 8.4, 11.5 og 11.5 % av vannkraftproduksjonen. Det er heller ikke slik at disse store underskuddene oppveies av en sterkt positiv totalbalanse. I 10-årsperioden 2002-2011 var den totale norske vannkraftproduksjonen i sum 0.77 TWh mer enn forbruket . Med andre ord hadde Norge et gjennomsnittlig årlig overskudd på under en promille av vannkraftproduksjonen. Med befolkningsvekst på rundt 1% årlig og aktuelle omlegginger til økt bruk av el, ikke minst i transportsektoren, er det stor fare for at dagens vannkraftproduksjon langt fra vil dekke etterspørselen i kommende år.

Myte 2: «Vi eksporterer ca 4 TWh fornybar kraft hvert år.»   

Det kan være grunn til å spørre om dagens relevans av kraftbalansen på 1980-tallet, for +4 TWh er 30-års-snittet for den totale kraftbalansen. Vannkraftoverskuddet har falt drastisk, fra 62 TWh 1982-1991, via 18 TWh 1992-2001 til bare 0.77 TWh i 2002-2011!  I praksis er årssnittet nå null, men årsvariasjonene er store.

Når statistikken viser ca 3 TWh/år overskudd også det siste tiåret, så er det altså nesten utelukkende pga. gass- og vindkraft: Det siste tiåret har totalbidraget fra gass og vind vært hhv. 22.5 og 6.7 TWh. Vi er nå bare så vidt i pluss med fornybar energi i Norge, og dagens politikkutforming må ta utgangspunkt i denne realiteten.   

Myte 3: «Vi eksporterer kraft slik at det blir kraftmangel i Norge, dette er en viktig grunn til kraftmangel og høye strømpriser»

Her kreves stor varsomhet. Så lenge det eksporteres kraft produsert fra magasiner som ikke er fulle, er det trivielt sant at eksporten kan gå på bekostning av produksjon til norsk forbruk. Og det er i ettertid, når en har fasit, også trivielt å påpeke at reguleringen av norske magasiner kunne vært gjort bedre. Men med årlige kraftunderskudd i størrelsesorden 10-15 TWh i flere av årene, så er det kraftimporten som har reddet oss gang på gang det siste tiåret. Og når regnet noen år gir oss under 90 TWh mens vi bruker over 120, kan vi ikke regne med at magasinene alltid strekker til, uansett hvordan de manøvreres. Derfor er det helt uansvarlig ikke å sikre importmuligheter. Som samfunn gjør vi dessuten god butikk på å utnytte fortrinnene vår vannkraft gir oss i samspill med omverdenen. Strømprisene hadde vært langt høyere i knapphetsperioder dersom vi ikke hadde hatt importmuligheter. Uten eksportmuligheter hadde det også vært mye vanskeligere å få fram ny fornybar energiproduksjon. Et visst overskudd på fornybar energi er grunnlaget for stabile og relativt lave strømpriser over tid. Derfor er det en myte at krafteksporten skaper kraftmangel, høye priser og fattige nordmenn.

Myte 4: «Vannkraft står for 99% av norsk elkraftproduksjon»

Vannkraften står nå for 94-97% av norsk elkraftproduksjon, ikke 99%. Dette kan virke som flisespikking all den tid vannkraften kommer til å dominere i overskuelig framtid, og de grønne sertifikatene i følge NVEs allerede behandlede konsesjoner i første omgang hovedsakelig vil utløse vannkraftutbygging. Som allerede vist er det andre kraftformer som berger den norske kraftbalansen i dag. I knapphetsperioder kan f.eks. en vindkraftandel på 5-10% gjøre en enorm forskjell for å sikre norsk kraftbalanse: «Vindmagasinene» går ikke tomme av tørrår og kulde.