Ambisjonsgapet

På vegne av de små øystaene la Nauru i går fram et forslag for å øke utslippskuttene før 2020. Bildet er fra forhandlingene i Bonn tidligere i år. FOTO: Leila Mead/IISD

På vegne av de små øystaene la Nauru i går fram et forslag for å øke utslippskuttene før 2020. Bildet er fra forhandlingene i Bonn tidligere i år. FOTO: Leila Mead/IISD

Gapet øker mellom hvor store utslippene er, og hvor store de burde være. Det vet partene på klimatoppmøtet. Men de kommer ikke til å gjøre noe med det.


Av Steffen Kallbekken


Før klimaforhandlingene i Doha ga FNs miljøprogram ut en rapport som viser hvordan verden ligger an med å kutte utslippene. Gapet mellom hvor vi er på vei, og hvor vi burde være på vei dersom vi skulle nå togradersmålet vokser. Det ligger nå et sted mellom 5 og 12 milliarder tonn CO2 i 2020. Hvor mye er det? Minst like mye som EUs samlede utslipp. Kanskje like mye somde samlede utslippene til Kina og India. At det er et forholdsvis stort intervall skydes ulike antakelser om i hvilken grad ulike løfter vil bli innfridd, og hvor strengt regler skal tolkes.

Partene i forhandlingene er fullstendig klar over dette gapet. Et viktig element i Durbanplatformen fra i fjor er å starte en prosess for å se på hvordan partene kan øke ambisjonsnivået for utslippskutt før 2020, da en ny global avtale etter planen skal tre i kraft. Men de kommer ikke til å gjøre noe med det i år.

I går la gruppen av små øystater (AOSIS) fram et konkret forslag til hvordan man kan jobbe i 2013 for å idenfisere gode muligheter for utslippskutt, og gjennomføre dem. De små øystatene er blant de landene i verden som er mest sårbare for klimaendringer. De ser klimaproblemet som en trussel mot deres eksistens, og ber verden om å få til større kutt.

Forslaget fra de små øystatene ville bidra til å gi tilstrekkelig store utslippskutt. Med andre ord: det  øystatene foreslår er en mulig vei til det partene burde gjøre om de skulle holde sitt eget mål om å begrense oppvarmingen til to grader.

Hvorfor er det likevel liten grunn til å tro at forslaget kommer til å bli vedtatt? Fordi verken motstanderne eller tilhengerne av forslaget ønsker å få det vedtatt i år. Land som USA, Kina og India vil ikke gå med på forslaget fordi det kan kreve mer av dem enn de er villige til å gi. Samtidig vil ikke de landene som liker forslaget prøve å få det vedtatt. De mener det er for mange andre vanskelige spørsmål som skal avgjøres i år, og er redd for at det blir umulig å komme til enighet om man legger til enda et. Gitt hvordan vanskelig situasjonen er i forhandlingene er dette kanskje et fornuftig valg rent politisk. For alle som er truet av klimaendringene er det et svært dårlig valg.

Verdens utslipp øker med rundt tre prosent hvert år. Dersom vi skal nå togradersmålet burde de i stedet vært redusert med tre prosent hvert år. Det betyr at gapet mellom hva vi gjør og hva vi burde gjøre øker med like mye som utslippene til hele India hvert år.

En versjon av samme artikkel ble publisert tidligere i dag i VG.