Boksekampen har begynt

Igår la Europakommisjonen frem sitt forslag til EUs klimapolitiske strategi frem mot 2030. Kommisjonen foreslår et overordnet bindende utslippsmål på 40 prosent og et mål for fornybar energi på 27 prosent fornybarandel i 2030. Fornybarmålet skal ikke brytes ned til bindende mål for medlemslandene. Fremtidens klimapolitikk i Europa vil dermed avgjøres av forslag som store medlemsland og Europaparlamentet kan enes om. Dersom norske myndigheter spiller sine kort rett kan de bidra til å finne gode kompromisser.


Publisert første gang i Dagens Næringsliv den 23. januar 2014.
Av Elin Lerum Boasson (CICERO), Jørgen Wettestad (FNI)


I 2007 var tallet 20 nøkkelen: klimagassutslippene skulle reduseres med 20 prosent innen 2020, andelen av fornybar energi skulle økes til 20 prosent og energieffektiviseringen skulle økes med 20 prosent. I den påfølgende klimapakken ble det fremtidige kvotesystemet gjort mer enhetlig (men uten å ta høyde for finanskrise og andre svingninger), men landene fikk stor frihet til selv å utforme støttesystemene for fornybar energi.

Landene støtter nå mange dyre energiteknologier, for eksempel bygger Tyskland ut mye solkraft. Resultatet er imponerende vekst i fornybarandelene, men dette endrer prismekanismene i energimarkedene på en måte som gir store tap for kullkraft- og atomkraftprodusenter. Dermed blir disse fristet til å redusere produksjonen sin så mye at elektrisitetsforsyningen blir usikker. Dette er negativt både for forbrukere og den økonomiske utviklingen.

Den gjennomførte bruken av tallet 20 fikk EUs klimapolitikk til å se mer helhetlig ut enn den var. Ikke minst har det oppstått en uheldig dynamikk mellom kvotesystemet og fornybarpolitikken. Finanskrisen har svekket etterspørselen i kvotemarkedet og gitt rekordlave priser. Veksten i fornybarinvesteringer har redusert kvoteprisen ytterligere og bidratt til å undergrave kvotesystemet som klimapolitisk virkemiddel. For å få opp prisen har Kommisjonen foreslått dyptgående reformer, så som permanent sletting av kvoter. Det er imidlertid uklart om det er politisk støtte for dette.

Tyskland, Storbritannia og Polen er nemlig sterkt uenige om hva EU bør gjøre fremover. Begge de førstnevnte ønsker et bindende mål om å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, men de er ikke enige om hvordan man skal komme dit. Tyskland ønsker bindende mål for fornybar energi og fortsatt høy offentlige støtte til fornybar energi. Tyske politikere frykter at hjemlig industri vil flagge ut om kvoteprisen blir for høy. Derfor har de signalisert at de ikke støtter permanent sletting av kvoter.

Storbritannia ønsker kun ett overordnet reduksjonsmål, men det er uklart hvordan de ser for seg at dette skal nås. Tradisjonelt sett har britene vært positiv til kvotesystemet, men regjeringspartiet er preget skepsis til å gi Brussel mer makt. Britene er også klare på at de ønsker selv å bestemme selv hvor mye statsstøtte som skal gis til fornybar energi, atomkraft og fossil energi med karbonfangst- og lagring. Polen støtter slett ikke britene og tyskernes ønsker om reduserte klimagassutslipp. Med en hovedsakelig kullbasert energiforsyning er de skeptiske til både høye kvotepriser og pålegg om høy andel fornybar energi.

I 2008 fikk Storbritannia og Tyskland til slutt Polen med på å styrke klimapolitikken, men dette skjedde ikke uten vederlag. Polsk industri fikk unntak fra regler i kvotesystemet og slapp unna krav om høy fornybarandel. Nå, som sist, vil det nok bli lettere å få Polen med på et lappeteppe av EU-virkemidler, med særregler for dem, enn å få dem til å støtte ett eneste ambisiøst klimamål. Det siste kobles jo til at et sterkere, harmonisert kvotesystem skal være det viktigste EU-virkemiddelet.

Den fastlåste situasjonen i de internasjonale klimaforhandlingene gjør ikke EUs klimadiskusjoner lettere. Verdens land strever med å lage et globalt rammeverk som kan gi en global pris for CO2. Derfor protesterer den globalt konkurranseutsatte energiintensive industrien i EU høylytt mot å stramme in kvotesystemet i EU. Dette utfordrer strategien med ett overordnet EU-mål og kvotesystemet som det viktigste virkemiddelet.

Spenningen fremover vil altså i stor grad handle om hvorvidt Storbritannia og Tyskland klarer å bli enige om en klimapolitisk strategi de kan få Polen med på. I disse diskusjonene er det ikke bare de overordnede målene som er viktige: minst like viktig er tiltakene for å nå dem.

Bør så den norske regjeringen holde fast på den politisk usikre drømmen om ett overordnet mål og et sterkt kvotesystem?

Norden, med Sverige og Danmark i spissen, har bedre enn de fleste andre Europeiske land, kombinert liberalisering og effektivisering av energisystemene med effektive klimapolitiske virkemidler. Vi har noe å lære Europa. Norge og Sverige har også regjeringer dominert av konservative partier, akkurat som Storbritannia, Tyskland og Polen.

EU trenger ideer som kan redusere temperaturen i den politiske boksekampen, mer enn prinsipielle argumenter om ideelle løsninger. Vi oppfordrer den norske regjeringen til å bruke sine kontakter til de andre konservative regjeringene i Europa for å prøve å finne politisk akseptable løsninger.