COP19: Tid for klimaforsikring

Klimatoppmøtet COP19 i Warszawa november 2013. Foto: Tiina Ruohonen.

Klimatoppmøtet COP19 i Warszawa november 2013. Foto: Tiina Ruohonen.

Klimatiltakene strekker ikke til, og klimatoppmøtet diskuterer hvordan klimaskader skal håndteres. Hvis de rike og mektige mislykkes i klimapolitikken, må de fattige og mest sårbare ta regningen?


Denne kronikken ble første gang publisert på NRK Ytring 21.11.2013.
Av Steffen Kallbekken


Klimatoppmøtet i Warszawa er inne i sin andre og avsluttende uke. Miljøvernministre fra hele verden strømmer til byen for å være med på innspurten. Øverst på agendaen står den nye klimaavtalen som skal inngås i 2015, finansiering av klimatiltak, samt et nytt spørsmål som kan vise seg å bli årets joker: Hvordan skal vi håndtere skadene klimaendringer vil påføre samfunn og natur i sårbare land?
 

Klimaskadene kommer

Vi har allerede sluppet ut så mye klimagasser at det vil skje betydelige klimaendringer. Vi er ikke i stand til å tilpasse oss alle disse endringene. Derfor vil det skje klimaskader som en følge av klimaendringenes negative effekter. Dette inkluderer både effekter av ekstremvær som flom og orkaner, og effekter av mer gradvise endringer som havnivåstigning og forringelse av økosystemer.

For å sette spørsmålet på spissen handler det om hva verdenssamfunnet skal gjøre når 15 millioner mennesker i Bangladesh må flytte fordi havet har steget med en meter.

På klimatoppmøtet i fjor ble landene enige i siste liten, og etter tøffe forhandlinger, om å etablere en mekanisme for å håndtere «tap og skade knyttet til effektene av klimaendringer i utviklingsland som er spesielt sårbare for de negative effektene av klimaendringer».

Denne uken skal klimaforhandlerne etter planen finne en løsning. Det kan vise seg å bli den største utfordringen på årets møte.
 

Synge gamle sanger om igjen

Skillelinjene i spørsmålet om klimaskade er velkjente. Det handler om rike land mot fattige land. USA mot Kina. USA har vært sterkt imot all ordbruk som innebærer noen som helst anerkjennelse av skyld for klimaskader. Det skyldes blant annet at USA er redd for rettslige problemer og krav om økonomisk kompensasjon. USA ønsker derfor at klimaskade ikke skal behandles som et separat tema i forhandlingene, men i stedet som en del av temaet klimatilpasning. Selv om beveggrunnene ikke er helt de samme, ønsker også EU og Norge å behandle klimaskade under temaet klimatilpasning.

Utviklingslandene mener derimot at å håndtere klimaskader må innebære at rike landene stiller med «ny, forutsigbar, og pålitelig økonomisk støtte for å evaluere og respondere på tap og skade gjennom en egnet finansiell mekanisme». Flere fattige land, deriblant Filippinene som nylig ble rammet av en svært ødeleggende tyfon, mener denne mekanismen må inkludere kompensasjon for klimaskade.
 

Risikodeling

Mekanismer for å håndtere klimaskader kan sees på som en forsikring mot mislykket klimapolitikk: Hvis utslippskuttene ikke blir store nok, og klimatilpasningen mangelfull (det er uansett grenser for tilpasning), så blir klimaskadene større.

De fattige landene vil oppleve de største klimaskadene, mens de rike landene må ta størsteparten av regningen for utslippskutt og klimatilpasning. Per i dag er det få om noen land som gjør det som kreves for å nå klimamålene. I flere land har det også gått feil vei den siste tiden. Japan annonserte for eksempel i forrige uke at i stedet for å kutte sine utslipp med 25% fra 1990 til 2020, skal utslippene øke med 3%.

De rike landene har størst evne til og størst ansvar for å kutte utslipp og finansiere klimatiltak. Om vi ikke lykkes med å begrense oppvarmingen til to grader vil det ikke være Bangladesh, Maldivene eller Mali som ikke har gjort sin del av jobben, men de vil sitte igjen med regningen. Er det da rimelig å forvente at de skal betale for forsikringen mot at verdens rike og mektige land ikke klarer å gjøre jobben med å kutte utslipp og finansiere tiltak?
 

Får de hjelp?

Det er lett å svare nei på det retoriske spørsmålet, men kanskje finnes det bedre løsninger enn å opprette et kompensasjonsfond. Den beste måten å håndtere risikoen for klimaskade på er å redusere risikoen gjennom utslippskutt og klimatilpasning. De rike landene har tidligere lovet 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land, og har foreløpig ikke blitt enige om hvor mye hvert land skal bidra med, eller hva slags typer finansiering som skal telle med. Både det grønne fondet og tilpasningsfondet står i dag mer eller mindre tomme.

Klimafinansiering er med andre ord allerede et svært vanskelig tema. Å opprette enda et fond, et kompensasjonsfond som en slags forsikringsordning for klimaskade, ville ikke gjøre situasjonen enklere, og det risikerer å trekke ressurser bort fra utslippskutt og klimatilpasning.

Det kanskje viktigste argumentet mot et kompensasjonsfond for klimaskade er enkelt: For en familie som får gården sin ødelagt av en flom betyr det lite om flommen skyldtes menneskeskapte klimaendringer eller ikke. Det som betyr noe er om de får hjelp eller ikke.
 

Skadebegrensning, ikke skyldfordeling

Vitenskapelig sett er det vanskelig å si med sikkerhet at en bestemt hendelse, som en flom, skyldes menneskeskapte klimaendringer. Hva er da det vitenskapelige og juridiske grunnlaget for å utbetale erstatning på basis av klimaskade?

Å bruke ressurser på å fordele skyld og forsøke å finregne på utbetalinger kan bli en dyr distraksjon fra det som virkelig betyr noe: å gi den hjelpen som trengs. Vi trenger ikke vite om en flom skyldes klimaendringer eller ikke for å hjelpe de som er rammet. Med andre er ord mitt svar på spørsmålet om klimaskader og kompensasjon todelt:

Den viktigste måten å redusere risikoen for klimaskader på er å kutte utslipp og tilpasse oss klimaendringene. Den viktigste måten å hjelpe de som rammes av de klimaskadene vi fortsatt ikke klarer å unngå, er å satse på nødhjelpsarbeid, krisehåndtering, og utvikling generelt – ikke å utvikle separate ordninger for kriser som er forårsaket av menneskeskapte klimaendringer.