IPCC: mellom vitenskap og politikk

FNs klimapanel (IPCC) har en viktig og vanskelig oppgave: Å sammenfatte forskningsbasert kunnskap slik at den kan danne grunnlag for politiske beslutninger. Oppgaven er viktig fordi et felles fundament av kunnskap er den enkeltfaktoren som oftest bidrar til effektive internasjonale miljøavtaler.


Innlegget ble første gang publisert i Dagens Næringsliv den 27. september 2013.
Av Arild Underdal (CICEP), Tora Skodvin (UiO)


Oppgaven er viktig fordi et felles fundament av kunnskap er den enkeltfaktoren som oftest bidrar til effektive internasjonale miljøavtaler.

Oppgaven er vanskelig i to henseende:

Den er faglig meget krevende. Det globale klimasystemet er komplekst, og Klimapanelet skal trekke konklusjoner på grunnlag av en kontinuerlig strøm av resultater fra forskning innenfor ulike disipliner, utført med tildels ulike metoder.

Klimapanelet arbeider i skjæringsflaten mellom vitenskap og politikk ? to aktivitetssystemer som har ulike formål og ulike spilleregler.

Forskningens overordnede formål er sann kunnskap. Spillereglene vektlegger faglig kompetanse, uavhengighet og integritet. Politiske ledere og diplomater etterspør nyttig kunnskap; kunnskap de kan bruke til å realisere sine politiske mål.

Målkonflikt gir derfor selektiv og strategisk bruk av kunnskap.

For å utføre sitt oppdrag må IPCC holde fast ved forskningens formål og spilleregler og samtidig bidra med kunnskap beslutningstagerne etterspør. IPCC er bygget opp for å mestre denne krevende utfordringen. Panelet er en mellomstatlig organisasjon som bygger på en klar arbeidsdeling mellom deltagere som er nominert på grunnlag av vitenskapelig kompetanse og politisk nominerte deltagere. Mens forskere er ansvarlige for utarbeidelsen av selve hovedrapporten, er beslutningstagere tungt involvert i prosedyrene for å godkjenne sammendraget av hovedrapporten.

Når arbeidsgruppe én (WG I) denne uken har drøftet sammendraget til arbeidsgruppens femte hovedrapport, er det de politisk nominerte deltagerne som har vært i flertall. Forskningen har imidlertid også vært godt representert i prosessen, og alle endringer i teksten i sammendraget må godkjennes av de respektive hovedforfatterne i den underliggende rapporten.

Denne ordningen skal sikre konsistens mellom rapport og sammendrag og hindre at rent politisk motiverte formuleringer kommer inn i sammendragene. Konklusjoner som har vært gjenstand for slik intens oppmerksomhet fra både forskersamfunnet og det politiske miljø, fremstår som mer robuste.

De tette koblingene mellom vitenskap og politikk innenfor panelets egne organer skaper likevel spenninger og motsetninger. Det er derfor ingen overraskelse at IPCC-rapporter ofte blir forbundet med en eller annen hendelse som springer ut av dette spenningsforholdet.

Et eksempel er bruduljene etter ferdigstillelsen av arbeidsgruppe én sin andre hovedrapport i 1995. Den gang ble det, i strid med spillereglene, foretatt endringer i hovedrapporten etter at den var godkjent av arbeidsgruppens plenumsforsamling. Det utløste alvorlige beskyldninger mot panelet om at det bedrev en form for «vitenskapelig renvasking» av hovedrapporten.

Selv en trykkfeil kan skape tvil om panelets integritet. Den fjerde hovedrapporten indikerte at isbreene i Himalaya ville forsvinne innen 2035. Det riktige årstallet skulle være 2350.

Slike erfaringer har ledet til en grundig gjennomgang og revisjon av panelets egne prosedyreregler. Etter bruduljene med IPCCs andre hovedrapport utviklet panelet nye regler for innhenting og bearbeiding av kommentarer fra både forskere og representanter for statlige myndigheter.

Himalayaepisoden etter forrige hovedrapport førte blant annet til en styrking av panelets ledelsesstruktur for å sikre gode kvalitetssikringsrutiner og for å bedre dialogen mellom panelets tre arbeidsgrupper. En viktig årsak til at feilen ikke ble fanget opp før rapporten var publisert, var dårlig kommunikasjon mellom panelets arbeidsgruppe én og to.

Etter denne episoden har man også strammet inn rutinene for bruk av publikasjoner fra ikke-vitenskapelig litteratur. Himalayakonklusjonen var hentet fra en WWF-rapport som ikke hadde vært gjenstand for vitenskapelig kvalitetskontroll.

Etter mer enn 20 års virksomhet er IPCC-prosessen fortsatt en læringsprosess. Hver gang en rapport utgis, gjør panelet seg erfaringer som fører til bedre prosedyrer og rutiner. Men panelet opererer i et spenningsfylt felt og står overfor et vanskelig dilemma: Å utøve en viss forsiktighet i sine anslag for menneskeskapte klimaendringer og samtidig formidle kunnskap på forskningsfronten.