Klimatoppmøtet: det umuliges kunst

I går startet klimatoppmøtet COP19 i Polen. Foto: Naima Zakaria/Bangladesh COP19 delegation.

I går startet klimatoppmøtet COP19 i Polen. Foto: Naima Zakaria/Bangladesh COP19 delegation.

De neste to ukene skal klimaforhandlerne forsøke å sette verden på veien mot togradersmålet – basert på politiske løfter som vil gi en oppvarming på mellom tre og fire grader.


Denne kronikken ble første gang publisert på NRK Ytring den 11. november 2013.
Av Steffen Kallbekken


I dag starter FNs årlige klimatoppmøte i Warszawa. To ferske internasjonale rapporter understreker alvoret og betydningen av møtet.

For en måned siden la FNs klimapanel fram sin femte hovedrapport om det fysiske grunnlaget for klimaendringene. Panelet konkluderte med at de nå er mer enn 95 prosent sikre på at menneskene har forårsaket det meste av oppvarmingen siden 1950.

Hvis utslippene fortsetter å vokse, kan temperaturen komme til å stige med mer enn fire grader innen utgangen av dette århundret. Generelt kan vi forvente mer ekstremvær. Det vil blant annet bli mer ekstremnedbør. Mange tørre områder blir enda tørrere, mens våte områder – som Norge – blir enda våtere. Effekten av klimaendringer på orkaner er mer usikker, men tyfonen som rammet Filippinene i helgen er lik fullt en urovekkende påminnelse om hvilke skader ekstreme værhendelser kan gi.
 

Ikke i rute

For en uke siden presenterte FNs miljøprogram sin årlige analyse av om klimamålene er ambisiøse nok til at verden i 2020 vil være i rute for å nå et av de sentrale målene i internasjonal klimapolitikk: Å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Analysen viser at selv om alle land skulle innfri sine klimaløfter, vil de globale utslippene av klimagasser fortsatt bli mellom 8 og 12 milliarder tonn for høye i 2020.

De globale utslippene er i dag rundt 50 milliarder tonn i året. Det er fortsatt mulig å nå togradersmålet, men det krever en mye mer ambisiøs politikk. Skjer ikke det, må verden kutte utslippene mye raskere etter 2020, noe som betyr langt høyere kostnader, samt en større risiko for at togradersmålet ryker, advarer FNs miljøprogram.

Mulighetsvinduet er i ferd med å lukke seg. Spørsmålet er om forhandlerne i Warszawa kan stake ut et veikart som vil føre oss fram til den nye globale klimaavtalen som etter planen skal inngås i Paris i 2015, og som skal gjelde fra 2020.
 

Årets tema

Det er viktig med stor framgang i Warszawa dersom det skal være mulig å nå togradersmålet. Likevel er det få som har store forventninger til årets klimatoppmøte. De fleste ser årets møte som et mellommøte på veien mot Paris 2015. Like fullt er det mange viktige tema det skal forhandles om de neste to ukene. Tre av de viktigste er den nye globale avtalen, klimafinansering, og det som kalles «tap og skade».

Mange håper at møtet i Warszawa kan legge et fundament for veien mot den nye avtalen i Paris i 2015. Det er både snakk om å enes om en prosess som sier hva som skal være på plass når, og i hvilken rekkefølge, samt et rammeverk for hva den nye avtalen skal romme. Et aktuelt spørsmål er om landene burde komme med (foreløpige) forpliktelser for utslippskutt i løpet av 2014, slik at det er tid nok til å evaluere om forpliktelsene er tilstrekkelig ambisiøse og rettferdige før landene skal enes om den endelige avtalen.

Noen mener det er viktigere å få på plass et rammeverk før de tallfestede forpliktelsene legges fram, for eksempel regler for hva slags typer forpliktelser som skal tillates (for eksempel utslippstak for hele økonomien eller sektorbaserte mål), og regler for hvordan forpliktelsene skal kunne måles, rapporteres og verifiseres.
 

Finansiering, tap og skade

Klimafinansiering er et sentralt tema ettersom det er nødvendig med store utslippskutt også i utviklingsland dersom togradersmålet skal nås, og de mangler tilstrekkelige ressurser til å tilpasse seg klimaendringene, samtidig som de industrialiserte landene har størst ansvar for, og kapasitet til, å begrense endringene. De industrialiserte lovte i 2009 å skaffe til veie hundre milliarder dollar i året til å finansiere klimatiltak i utviklingsland innen 2020.

t grønt klimafond er nå etablert, men det er et fond uten penger. Et av de store spørsmålene er hvordan dette fondet skal fylles: Skal det bare være lov å bidra med midler fra offentlige budsjetter, eller skal også ulike former for privat finansiering tillates?

Selv om vi klarte å stoppe alle utslipp av klimagasser over natten, og vi gjorde alt vi kunne for å tilpasse oss best mulig til de klimaendringene som fortsatt ville komme, ville det likevel gjenstå effekter som ville forårsake alvorlig skade. Landene er enige om at de i år skal etablere en «mekanisme» for å håndtere «tap og skade».

Utviklingslandene mener at de industrialiserte landene bør betale kompensasjon til utviklingsland som rammes av de negative konsekvensene. USA er ikke villig til å godta at denne mekanismen skal bli noen form for kompensasjonsfond, og har også sagt at de ikke vil godta ordbruk som innebærer at de må erkjenne skyld for å ha forårsaket klimaendringene. På dette temaet står partene langt fra hverandre, og det er vanskelig å forutsi hva de kan bli enige om.
 

Umulige regnestykker

Situasjonen i dag er litt som om hvert av de nesten to hundre landene har sendt sine forhandlere til møtet med 1000 kroner i lomma hver, og bedt dem finne ut hvordan de skal spleise på et fond på en halv million kroner. Regnestykket går ikke opp.

Skal verden lykkes med å få på plass en effektiv og rettferdig avtale i Paris i 2015 er vi avhengig av framskritt på møtet i Warszawa. De neste to ukene skal forhandlerne praktisere det umuliges kunst. De skal sette verden på veien mot togradersmålet, basert på politiske løfter som til sammen vil gi en oppvarming på mellom tre og fire grader.

Det regnstykket går ikke opp i år, men forhandlerne kan få på plass en prosess og et rammeverk som styrer oss i riktig retning. Suksess i klimaforhandlingene avhenger av et sterkere politisk mandat.