Klimatoppmøtet - ett skritt fram og to tilbake

Miljøbevegelsen protesterer over manglende resultater i forhandlingene. Foto: Oxfam under Creative Commons lisens.

Miljøbevegelsen protesterer over manglende resultater i forhandlingene. Foto: Oxfam under Creative Commons lisens.

Klimatoppmøtet i Warszawa ble avsluttet et døgn på overtid. Resultatet er muligens et framskritt – et lite steg framover i en situasjon der det som trengs er sjumilssteg.


Kronikken ble første gang publisert på NRK Ytring 24.11.2013.
Av Steffen Kallbekken


Verdens land har vært samlet i Warszawa i to uker for å diskutere klimapolitikk. De viktigste og vanskeligste temaene var på forhånd ventet å bli den nye globale avtalen, klimafinansiering og klimaskade.

Det ble til slutt en avtale på alle punktene, men ble det en god avtale?

Den nye globale avtalen

På klimatoppmøtet i Paris i 2015 skal landene enes om en ny global klimaavtale. Målet for årets klimatoppmøte var å legge et fundament for denne avtalen.

Det var blant annet håp om å få på plass en tidsplan for når landene skal spille inn sine nye forpliktelser. Etter forhandlinger langt på overtid kom landene fram til et kompromiss ved å utvanne vedtaket: Landene skal nå spille inn sine nasjonalt bestemte bidrag, ikke forpliktelser.

Ordvalget er viktig, og «bidrag» er et svakere ord som ikke er like bindende som «forpliktelser».

Disse bidragene skal spilles inn før mars 2015, langt senere enn mange land hadde ønsket ettersom de gir lite tid til å evaluere bidragene før møtet i Paris i november samme år.

I løpet av to uker i Warszawa har partene også forsøkt å komme fram til noen viktige elementer som skal inngå i den nye globale avtalen. I siste minutt ble hele denne teksten strøket fra vedtaket fordi det ganske enkelt var for stor uenighet, selv om generelle prinsipper.

Klimafinansiering

Et av årets aller vanskeligste spørsmål har vært klimafinansiering. De rike landene har lovet å bidra med 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land innen 2020.

Et viktig krav i år har vært å få på plass en opptrappingsplan fram mot 2020, slik at det komme inn penger til klimatiltak også i disse årene, og for å sikre at de rike landene faktisk klarer å bidra med 100 milliarder i 2020.

Noen klar plan for opptrapping av klimafinansiering lykkes partene ikke med å bli enige om. Vedtaket sier at finansieringen skal økes, men uten å tidfeste eller tallfeste noen opptrappingsplan.

Klimaskade

I fjor ble landene enige om at de i år skulle etablere en mekanisme for å håndtere tap og skade knyttet til effektene av klimaendringer i utviklingsland.

I forhandlingene stod rike land steilt mot fattige land.

De fattige landene ønsket en separat mekanisme, en tredje pilar i forhandlingene ved siden av utslippskutt og klimatilpasning. De rike landene ønsket at klimaskade skulle behandles som en del av temaet klimatilpasning.

Landene ble etter intense forhandlinger enige om å opprette Warszawa-mekanismen for tap og skade.

De rike landene fikk det som de ville i første omgang. Mekanismen skal behandles under temaet klimatilpasning, men dette skal opp til ny vurdering i 2016.

Lykkes klimapolitikken?

Mens det store bildet fra årets klimatoppmøte er nokså dystert, finnes det også noen lyspunkter.

Et tema der det skjedde betydelige framskritt i år, er bevaring av regnskog. Et mer komplett regelverk er nå på plass, blant annet for resultatbasert finansiering av regnskogbevaring, et tema som har vært spesielt viktig for Norge.

Det er imidlertid farlig å stirre seg blind på hva som skjer innad i klimaforhandlingene, uavhengig av om de går bra eller dårlig som sådan. Målet på om den internasjonale klimapolitikken lykkes er om utslippene går ned, og om vi står bedre rustet til å takle klimaendringene.

Det landene klarer å bli enige om på de årlige klimatoppmøtene er på mange måter en oppsummering av hva hvert land er villig til å gjøre.

Dyktige forhandlere kan finne gode løsninger og presse litt mer ut av magre løfter. Hvis klimatoppmøtene brukes på riktig måte kan de sette klimapolitikk på dagsorden nasjonalt, og skape større politisk handlingsvilje.

I siste instans skal politikken likevel vedtas nasjonalt. Derfor er kanskje det viktigste målet på det globale arbeidet å se hva som er summen av nasjonal politikk. I år har det vært flere tilbakeskritt enn framskritt.

Australia fikk en ny regjering etter valget i september. Den nye regjeringen har allerede rukket å legge ned landets klimakommisjon, og planlegger å avvikle den planlagte CO2-avgiften og kvotehandelssystemet.

Australia har per i dag et relativt lite ambisiøst mål om å kutte utslippene med 5 % fra 2000 til 2020. Ifølge en ny analyse vil den nye regjeringens planer trolig innebære at utslippene i stedet øker med 12 %.

Japan har tidligere lovet å kutte sine utslipp med 25 % fra 1990 til 2020. I forrige uke annonserte regjeringen et nytt mål som innebærer en økning på 3 prosent fra 1990 til 2020.

Hva skjer så med utslippene per i dag? Peker trenden i riktig retning til tross for fallende ambisjonsnivå i klimapolitikken?

De globale utslippene kommer til å øke med litt over 2 % i år. Veksten er lavere enn tidligere år, men det er fortsatt vekst mens det burde være en reduksjon.

Kan vi lykkes med å nå togradersmålet?

Etter fjorårets klimatoppmøte var konklusjonen at gapet øker mellom hva partene selv mener de bør gjøre for å nå togradersmålet, og hva de faktisk gjør.

Dessverre er konklusjonen den samme i år. I tillegg er framtidsutsiktene trolig enda dårligere enn i fjor på grunn av utviklingen i Japan og Australia, og den negative effekten det har hatt på tilliten mellom rike og fattige land i forhandlingene.

Om ett år møtes verdens land til et nytt klimatoppmøte i Lima. Dersom verden skal være på vei mot å nå togradersmålet er det avgjørende med betydelige framskritt neste år.

For at det skal være mulig må mange land øke ambisjonsnivået i sin klimapolitikk betraktelig, slik at forhandlerne neste år stiller med et langt bredere mandat.

De globale utslippene må reduseres, men det betyr ikke – slik mange hevder – at vi må ha en global avtale. Det er de samlede utslippsreduksjonene som er avgjørende, ikke hvordan de kommer i stand.

Gitt den dårlige framdriften i arbeidet med en global klimaavtale er det viktig å intensivere arbeidet med andre former for internasjonalt klimasamarbeid, for eksempel om kortlevde klimagasser og samarbeid mellom byer.