Kyotoprotokollens framtid

Etter tjue år med forhandlinger har verden fortsatt bare en bindende avtale som regulerer utslippene av klimagasser: Kyotoprotokollen fra 1997. Den setter et tak på utslippene i de rike landene i perioden 2008-2012. Et av de viktigste temaene man forhandler om på COP 18 i Doha er å forlenge denne avtalen med en ny forpliktelsesperiode.


Av Steffen Kallbekken


Polens forhandler Thomasz Chruszczow i diskusjon med en representant for FNs klimakonvensjon. FOTO: Leila Mead/IISD  

Mye har skjedd på veien. Alle de rikeste landene skrev under på avtalen i 1997. Allerede i 2001 trakk USA sin signatur fra avtalen. Canada skulle kutte sine utslipp med 6 prosent i forhold til 1990, men etter en utslippsvekst på 17 prosent, trakk de seg fra avtalen i fjor. Samtidig ble det også klart at Russland og Japan ikke ønsket å bli med på en ny periode. Sist ute var New Zealand, som for bare noen uker siden varslet at de ikke ønsker å bli med på en ny avtaleperiode.

Vi står igjen med en liten gruppe land som ønsker å bli med i den andre perioden i Kyotoprotokollen: EUs 27 medlemsstater, Australia, Kazakhstan, Liechtenstein, Norge, Sveits,  og Ukraina. Disse landene stod i 2008 for rundt 17 prosent av verdens samlede utslipp.

Det er hovedsakelig tre spørsmål som gjenstår før partene kan bli enige om den nye forpliktelsesperioden:

  • Skal perioden vare i 5 eller 8 år? EU og Norge, blant andre, vil at perioden skal vare i 8 år, slik at den nye perioden avsluttes samtidig som en ny global avtale trer i kraft i 2020. Andre parter, deriblant de fattigste og mest sårbare utviklingslandene vil at avtalen skal vare i 5 år. Argumentet deres er at ambisjonsnivået i de utslippskuttene som ligger på bordet er for lavt, og derfor burde man ikke binde seg i mer enn 5 år.
     
  • Skal land som har stort overskudd av kvoter etter første periode ha lov til å overføre disse til andre periode? EU klarte ikke å bli enig om en felles posisjon i dette spørsmålet fordi Polen, som sitter på et stort overskudd av kvoter, ikke ønsker å gi slipp på den verdien de representerer. Det har blitt anslått at overskuddet av kvoter summerer seg til 13 milliarder tonn CO2. Overskuddet på kvoter skyldes i hovedsak den økonomiske nedturen i de tidligere østblokklandene på 1990-tallet, og ikke klimapolitikken. Dersom disse kvotene kan bli solgt i andre periode kan det fullstendig undergrave utslippskuttene man forsøker å få til. Det høres ut som et godt argument for å slette disse kvotene. Men det er et viktig motargument: dette kan skape feil incentiver. Det er en god ting dersom et land er i stand til å gjennomføre større utslippskutt enn det har forpliktet seg til. Men hvis de vet at overskuddskvoter kan bli slettet i senere klimaforhandlinger, kan de miste noe av incentivet til å føre en klimapolitikk som er mer ambisiøs enn det som kreves av dem. Man må derfor avveie fordelen ved å fjerne dagens overskuddskvoter mot ulempen ved at dette kan gi feil incentiver.
     
  • Skal de rike landene som ikke forplikter seg i andre periode av Kyotoprotokollen likevel ha tilgang på de fleksible mekanismene? For å si det mer konkret: Skal Japan og New Zealand få lov til å kjøpe CDM-kreditter selv om de ikke blir med på andre periode? Argumentet for å begrense tilgangen er at de som ikke har tatt på seg forpiktelser ikke skal ha tilgang på det godet det er å kunne betale for billige utslippsreduksjoner i fattige land. Motargumentet er at CDM allerede sliter med lav etterspørsel, og at å fjerne etterspørselen fra Japan og New Zealand vil forverre situasjonen.

Hva skjer hvis man ikke kommer i mål og blir enige om en ny forpliktelsesperiode? På kort sikt betyr det ikke mye for verdens utslipp om man blir enige om en ny periode eller ikke. De totale utslippskuttene er ikke veldig store i global sammenheng, og de blir trolig gjennomført uavhengig av om man blir enige om en ny periode eller ikke. EU, Norge, og andre land har allerede vedtatt sin klimapolitikk fram til 2020, og den står trolig fast uavhengig av hva som skjer i Doha. Derimot er en ny periode viktig politisk fordi de fattige landene krever at de rike landene skal gå foran og kutte sine utslipp. Den eneste avtalen som hittil garanterer det er nettopp Kyotoprotkolle. En ny periode i Kyotoprotokollen er trolig avgjørende for hvorvidt partnene klarer å få på plass en ny global klimaavtale innen 2015.