Likesinnet, men ikke vennligsinnet?

Ayman Shasly taler på vegne av Saudi Arabia, et av medlemmene i gruppen av likesinnede utviklingsland. FOTO: Leila Mead/IISD

Ayman Shasly taler på vegne av Saudi Arabia, et av medlemmene i gruppen av likesinnede utviklingsland. FOTO: Leila Mead/IISD

Avtalen i Durban i fjor ble i stor grad drevet fram av et samarbeid mellom EU, de minst utviklede landene og øystatene. I år har det dukket opp en ny blokk i forhandlingene som et svar på denne alliansen – de likesinnede utviklingslandene.


Av Steffen Kallbekken


Utviklingslandene (ikke-Annex 1 landene) har lenge hatt felles posisjoner i forhandlingene. Mange har lurt på hvor lenge de kan holde sammen når dere nasjonale interesser er så ulike. Qatar er for eksempel et svært rikt land som lever av å selge gass og olje. Maldivene er en øygruppe som er svært sårbar for klimaendringer. Har de virkelig en felles interesse i unngå at også utviklingsland skal ta på seg forpliktelser?

I fjor gikk to av gruppene som representerer de mest sårbare landene, LDC (least developed countries) og AOSIS (Alliance Of Small Island States) sammen med EU for å presse fram det som til slutt ble Durbanplatformen. Avtalen inkluderer at man skal bevege seg bort fra den nåværende todelingen av forpliktelser basert på om man er definert som et utviklet land eller et utviklingsland. I den nye avtalen skal gjelde for alle land. Dette er en endring som truer interessene til en lang rekke land, slik de selv oppfatter sine interesser, spesielt mellominntektsland og land med stor eksport av fossile brensler.

Tidligere i år dukket det opp en ny blokk i forhandlingene som kan sees på som et direkte svar på at LDC og AOSIS dannet en allianse med EU i fjor. Denne blokken kaller seg selv gruppen av likesinnede utviklingsland (”Like Minded Developing Countries on Climate Change”). Gruppen er foreløpig ikke godt etablert, og hvem som listes opp som medlemmer varierer fra gang til gang. Kjernen ser ut til å inkludere Kina, India, Saudi Arabia og flere sør-amerikanske land. I tillegg oppgis flere arabiske land, deriblant Iran og Irak, tidvis som medlemmer.

De likesinnende landene er bekymret for at de vil bli presset til å ta på seg forpliktelser i en ny klimaavtale. De er spesielt bekymret for at dette skal skje uten at det kombineres med økt støtte til dem i form av finansiering eller teknologioverføring.  Derfor kjemper de for at den nye avtalen skal bygge på det veletablerte prinsippet felles men differensiert ansvar. I praksis betyr at man opprettholder den såkalte brannmuren mellom utviklede land og utviklingsland, og at utviklingsland ikke skal ha noen forpliktelse til å kutte sine utslipp.

Forhandlingene i det såkalte LCA-sporet står i stampe. En forhandler omtalte stemningen som ”krise, krise, krise”. Gruppen av likesinnede land ga i går uttrykk for at de ikke gikk med på å forlenge LCA-sporet med et år i fjor, bare for at det skulle avsluttes uten substansielt innhold i år. De vil at alle spørsmål som er omfattet av LCA-sporet skal behandles før prosessen kan avsluttes, inkludert spørsmål om tilpasning, finansiering, teknologioverføring og kapasitetsbygging.

Forventningene til årets møte er lave. I motsetning til de tre foregående årene er det ikke meningen å komme fram til noen ny avtale. Da kunne man kanskje forvente en forholdsvis enkel prosess, men foreløpig ser den vanskelig ut.

Dette betyr ikke at man skal konkludere med at det sannsynligvis blir brudd i forhandlingene. At det ser mørkt ut etter den første uken, før høynivådelen av møtet begynner, er ikke uvanlig. Tvert imot har det vært normen de siste tre årene at forhandlingene beskrives som å stå på randen av et sammenbrudd før politikerne ankommer. Norges miljøvernminister Bård Vegar Solhjell er en av de som har blitt bedt om å bidra til å løse de politiske konfliktene.

De neste dagene vil vise om frykten til mange observatører er berettiget: at de likesinnende landene ikke er spesielt vennnligsinnede, og at de kan bidra til at man ikke kommer til enighet i Doha.