Norge må tenke nytt i klimapolitikken

Norge bør hjelpe EUs klimapolitikk over i rett spor, skriver artikkelforfatterne - og foreslår hvordan. Foto: Horia Varlan/Flickr

Norge bør hjelpe EUs klimapolitikk over i rett spor, skriver artikkelforfatterne - og foreslår hvordan. Foto: Horia Varlan/Flickr

Norske myndigheter bør gi EU klar beskjed om at vi ønsker å spille en aktiv rolle – også i Brussel – når framtidige klimavalg skal tas.


Av Elin Lerum Boasson, Jørgen Wettestad


EUs klimakommissær Connie Hedegaard kommer for å delta på en klimakonferansearrangert av den norske regjeringen. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og utviklingsminister Heikki Holmås bør diskutere mer enn klimatiltak i regnskog og land i sør med henne. De bør også si klart ifra om at Norge aktivt vil bidra til at den europeiske klimaomstillingsprossen kommer på rett spor igjen.

For dersom ikke EUs klimapolitikk lykkes, er sjansene for gode globale klimaløsninger små, og det bør norske politikere ta inn over seg. I våre hjemlige klimadiskusjoner ignorerer vi ofte at norsk politikk inngår i og samspiller med en større europeisk omstillingsprosess. Avkarbonisering av norsk og europeisk økonomi og samfunnsliv er ikke gjort i en håndvending, likevel finnes knapt debatt om den norske klimapolitiske strategien fram mot 2030 og 2050.

Vi oppfordrer derfor den norske regjeringen til å opprette et tverrpolitisk, tverrfaglig og bredt sammensatt utvalg som diskuterer langsiktige klimapolitiske strategier fram mot 2030 og 2050. Prosessen bør sammenfattes i en NOU våren 2014, tidsnok til at Norge kan gi tydelige signaler inn mot revisjonene av EUs klimavirkemidler og de avgjørende globale klimaforhandlingsmøtene i 2014 og 2015. Offentlige utredninger utretter sjelden mirakler, men vi tror en god utvalgsprosess kan bli et avgjørende steg på veien mot bedre og mer konstruktive debatter om Norges rolle i internasjonal klimapolitikk.

Hittil har EU tatt mer klimaansvar enn mange andre og nå diskuteres klimapolitikk fram mot 2030 heftig i Brussel. Utfallet av disse diskusjonene vil få stor betydning både for Norge og det globale klimaomstillingsarbeidet. For noen år siden så det lyst ut for EUs klimapolitikk: Kvotesystemet for klimagasser ble radikalt forbedret, bindende nasjonale målsettinger for fornybar energi ble innført, en rekke tiltak for å effektivisere energibruken ble vedtatt og man etablerte en finansieringsordning for karbonfangst og -lagring.

Dessverre fungerer ikke virkemidlene like godt som EU-politikerne hadde håpet. Kvoteprisene er rekordlave og bidrar lite til innføring av mer klimavennlig teknologi. De nasjonale støttesystemene for fornybar energi har blitt mer kostbare enn landene har råd til. Ingen av de planlagte karbonfangst- og lagringsprosjektene er realisert og det er uklart om landene vil innfri energieffektiviseringskravene.

Internasjonalt har Norge lenge vært talsperson for kostnadseffektive og markedsbaserte klimavirkemidler som vil gjøre det lønnsomt for bedrifter å satse på mer klimavennlig teknologi og produksjon. Disse argumentene har blitt framholdt med styrke av norske samfunnsøkonomer, med statsminister Jens Stoltenberg som den fremste representanten. Denne tenkemåten ser nå ut til å tape terreng i Europa.

Tyskland satser stort på fornybar energi og energieffektivisering, basert på statlig styrte støttesatser for fornybar energi og sterk direkteregulering av energimarkedene. Samtidig gjør mektige europeiske industriaktører opprør mot kvotesystemet. Vi kan dermed risikere at kvotesystemet som var tenkt som en av hjørnesteinene i både europeisk og norsk klimapolitikk faller sammen, mens hoveddriveren i omstillingsprosessene blir støttesystemer for fornybar energi som i langt mindre grad spiller på lag med markedskreftene.

Sverige og Norge har valgt en annen metode for klimaomstilling enn Tyskland. Hos oss står et markedsbasert grønt sertifikatsystem for fornybar energi, liberalisering av kraftmarkedet og storstilt satsing på fornybar varme sentralt. Selv om Sverige er EU-medlem og har gode tall å vise til når det gjelder utslippsutvikling og fornybarandel, så får den «svensk-norske metoden» langt mindre oppmerksomhet i europeiske klimadiskusjoner enn Tysklands.

Så hvordan kan Norge få EUs klimapolitikk over i rett spor? Vi har økonomiske muligheter til å bidra til å utvikle en nøkkelteknologi som kan gi store utslippskutt på lang sikt, nemlig karbonfangst og -lagring. Styrket el-nett fra Norge til Europa kan muliggjøre mer fornybar energiproduksjon i Nord-Europa. Vi har dessuten et stort potensial for økt fornybar energiproduksjon og vi kan støtte prosessen med å få opp prisene i det europeiske kvotesystemet.

Vår internasjonale rolle, så vel som våre nasjonale virkemidler, er sterkt knyttet til EU. Veien om Brussel er derfor en forutsetning for at vi skal kunne bidra til å finne gode løsninger på klimautfordringene.