Det er ikke nok å bare tjene næringslivet

Norsk forskning blir ikke nødvendigvis bedre hvis vi bare skal produsere kunnskap som skal være næringslivsrelevant. Forskningsrådet bør tenke mye bredere enn de gjør i dag. 


Forskningsrådet presenterte nylig sin nye hovedstrategi fram til 2020. Vi mener strategien legger for stor vekt på at norsk forskning skal være nyttig for næringslivet.

Ja visst skal forskningen bidra til den omstillingsprosessen norsk økonomi må gjennom de nærmeste tiårene, blant annet med tanke på omleggingen fra en fossilavhengig økonomi til en lavutslippsøkonomi. Men forskningen blir ikke bedre om den kun skal tjene næringslivet. Vi trenger også samfunnsnyttig forskning.
 

Næringslivet en uegnet portvakt

Strategien fokuserer på nytten av forskning, noe som også er tydelig uttrykt i Regjeringsplattformen, og nylig i revidert nasjonalbudsjett. Forskningsrådet vil at forskningen skal ha betydning for norsk næringsliv, og næringslivet skal være med i mange programmer, ofte med delfinansiering.

Norsk forskning kan og bør bidra til at norske bedrifter blir mer nyskapende og hevder seg bedre i internasjonal konkurranse. Men de siste årenes omlegging av norsk forskningspolitikk er likevel problematisk. Dagens politikk legger sterke føringer for fagområder som samfunnsfag og humaniora som ikke direkte retter seg mot næringslivet. Spesielt der Forskningsrådet krever delfinansiering vil næringslivet fungere som en slags portvakt som siler ut hvilke prosjekter som kan få støtte. Det er naturlig at næringslivet velger prosjekter som har størst mulig direkte nytte for dem selv, og ikke nødvendigvis for samfunnet.
 

Forskningen som fellesgode

Norsk forskning skal selvsagt bidra til omstillingen av norsk økonomi. Om bedriftene lykkes med dette er avhengig av mer enn en rekke med innovative enkeltprosjekter.  Vi trenger også en overordnet forståelse av hva som vil være framtidige rammebetingelser, for eksempel hvilken politikk konkurrerende land fører for å støtte opp om en omstilling fra fossil til fornybar økonomi. Norsk næringsliv er derfor tjent med et bredere forskningsperspektiv.

De er tjent med at både internasjonale avtaler, nasjonale prioriteringer og langsiktige rammebetingelser støtter opp om den nyorienteringen og omstillingen de selv er i gang med. Den viktigste begrunnelsen for å ha offentlig støttet forskning er at mye av forskningen er et fellesgode som ellers ikke ville funnet sted.

Forskningsrådet bør derfor støtte samfunnsnyttig forskning som ikke ville blitt utført selv med aktiv innovasjonspolitikk gjennom for eksempel patentbeskyttelse og subsidier. Markedet for forskning og utredning som ser på spesifikke problemstillinger for brukerne, nemlig konsulentmarkedet, eksisterer allerede.
 

Å øke verdiene i samfunnet

La oss si at norsk forskningspolitikk har som mål å øke velferden og verdiskapningen, og at dette er begrunnelsen for at forskningen skal være næringslivsrelevant.

Det finnes mange eksempler på samfunnsvitenskapelig forskning som skaper økte verdier og velferd selv om den i utgangspunktet ikke er direkte rettet mot næringslivet:

Forvaltning av petroleumsinntekter. Norge har opplevd en enorm velferdsøkning gjennom de siste 20-30 år på grunn av våre olje- og gassressurser, men det er ikke gitt at ressursrike land får en velferdsvekst. Mange land har opplevd problemer når de har fått store inntekter fra ikke-fornybare ressurser, noe som ofte kalles «ressursenes forbannelse» innenfor samfunnsøkonomien. Det norske petroleumsfondet og forvaltningen av norske olje- og gassinntekter bygger på samfunnsøkonomisk forskning fra 70- og 80-tallet.

Tillit. En forutsetning for at et samfunn skal fungere er at folk har tillit til hverandre. Avtaler blir ikke inngått under manglende tillitt, og et velferdssamfunn bygger på at man stoler på at andre ikke utnytter ordningene. Innen samfunnsvitenskapelig forskning måles gjerne tilliten gjennom «sosial kapital». Forskning som prøver å forstå hvordan tillitt bygges eller bevares vil derfor kunne ha stor betydning for vår framtidige velferd.

Virkemidler i politikken. Mye samfunnsøkonomisk forskning dreier seg om å utforme eller evaluere virkemidler for å nå viktige samfunnsmål. Ett eksempel kan være å redusere sykefraværet eller å få flere i arbeid. Store ressurser brukes på dette i Norge. Forskning som kan fortelle oss hva som virker og hva som ikke virker vil dermed føre til at vi kan spare ressurser som kan brukes på andre viktige felt.

Klimaforhandlinger. En av de største utfordringene vi står overfor i vår tid er klimaendringer. Effektivt internasjonalt samarbeid som kan gi store utslippsreduksjoner er derfor avgjørende. Forskning som prøver å forstå store aktørers strategier eller som ser på hvordan avtaler kan utformes, vil derfor ha stor betydning for velferden til flere generasjoner.

Institusjoner. Mye av det som nevnes ovenfor kan sammenfattes under betegnelsen institusjoner, det vil si hvordan samfunnet er innrettet og fungerer. Den viktige boken «Why nations fail?» (Daron Acemoglu og James Robinson ) peker på at det er samfunnets institusjoner som er avgjørende for om nasjoner blir rike eller fattige. Forskning rundt velfungerende institusjoner på alle områder i samfunnet vil derfor kunne ha stor betydning.
 

Må satse bredere

Listen med eksempler kunne vært mye lenger. Mange av disse temaene støttes for øvrig av Forskningsrådets programmer hvor brukerrelevans ikke er påkrevd. Vårt poeng er at forskningen kan gi svært viktige bidrag til verdiskapning og velferdsforbedringer også når den i utgangspunktet ikke er næringslivsrettet.

Dagens finansiering av forskningsprosjekter retter seg inn mot innovasjon og omstilling for enkeltbedrifter. Finansieringsordningen retter seg lite mot hvordan store samfunnsreformer kan bidra til å gi private aktører forutsigbarhet for framtidige investeringer og oppmuntre til omstilling.

Vi mener at en bredere innfallsvinkel til hvilke forskningsprosjekter som støttes vil sikre et mer offensivt og framtidsrettet kunnskapsgrunnlag for alle aktører.

Av Snorre Kverndokk og Steffen Kallbekken