Klisterføre i Lima

ADP co-chair Artur Runge-Metzger hadde en utfordrende jobb med å få partene til å bli enige om veien mot en avtale i Paris.

ADP co-chair Artur Runge-Metzger hadde en utfordrende jobb med å få partene til å bli enige om veien mot en avtale i Paris.

Det viktigste målet for det tjuende partsmøtet til klimakonvensjonen, COP 20 i Lima, var å ta noen avgjørende skritt på veien mot en ny global avtale i Paris neste år. På COP 19 i Warszawa i fjor ble partene enige om at de i løpet av første kvartal 2015 skal melde inn sine foreslåtte bidrag til den nye avtalen. Et viktig mål for COP20 var å bli enige om hva disse nasjonale bidragene skal inneholde, samt om og hvordan de skal evalueres.


Nasjonale bidrag

Et av de største stridsspørsmålene var hvorvidt de innmeldte bidragene skal inneholde kun utslippskutt, som EU, Norge og flere andre ønsket, eller også klimatilpasning, teknologioverføring, kapasitetsbygging, og tap og skade. Mange utviklingsland ønsket at de nasjonale bidragene skal inneholde disse elementene, og videre at de skal tillegges like mye vekt som utslippskutt. Vedtaket fra Lima fokuserer på utslippskutt, men åpner for at land kan vurdere å inkludere klimatilpasning som en del av sitt bidrag.

For å gjøre det mulig å forstå hva et lands bidrag innebærer er det viktig med informasjon utover et enkelt utslippsmål. Vedtaket sier at bidragene kan inneholde informasjon om referansepunkt for utslippskutt, tidsramme for gjennomføring, samt hva som er omfattet og hvordan landet beregner bidraget (f.eks. med tanke på opptak i skog). Det skal videre redegjøres for hvordan landet anser at bidraget er rettferdig og ambisiøst i lys av sine nasjonale omstendigheter, og hvordan det bidrar til å oppfylle klimakonvensjonens formål.

Ettersom landene selv avgjør hva det nasjonale bidraget skal være, er det god grunn til å tro at summen av utslippskutt vil være utilstrekkelig i forhold til å nå togradersmålet. Blant annet av denne grunnen ønsket mange land ønsket seg en internasjonal evalueringsprosess som skulle vurdere bidragene. Dette ønsket møtte sterk motstand, blant annet fra Kina, og den prosessen som nå er vedtatt begrenser seg til at sekretariatet skal lage en synteserapport som oppsummerer de nasjonale bidragene. Forslag om at land skulle kunne stille spørsmål til hverandre, eventuelt at det skulle være en dialog om bidragene i løpet av 2015, forsvant fra teksten i løpet av de siste dagene av forhandlingene.
 

Utkast til avtalen i Paris

Det andre store målet for COP 20 var å bli enige om et (ufullstendig) utkast til avtalen i Paris. Vedtaket sier at den nye avtalen blant annet skal omhandle utslippskutt, tilpasning, finansiering og teknologi. Hvorvidt avtalen i 2015 skal omhandle tap og skade har vært et kontroversielt spørsmål, der mange utviklingsland har insistert på at det må være et viktig element. Vedtaket nevner ikke tap og skade, men det kan bli inkludert på et senere tidspunkt, og er nevnt i et vedlegg som omtaler alternativer for avtalen i Paris. Mange utviklingsland protesterte mot at tap og skade ble utelatt fra vedtaket, spesielt små øystater som er spesielt sårbare for klimaendringer.

En bekymring mange parter har uttrykt er at formuleringene om den nye avtalen ikke må foregripe hvordan avtalen i Paris kommer til å se ut, spesielt med tanke på juridisk form.
 

Gamle sanger om igjen

Debatten på årets forhandlingsmøte fulgte velkjente skillelinjer. Igjen lå spørsmålet om differensiering mellom land til grunn for mange av konfliktlinjene. Mange utviklingsland, anført av de likesinnede utviklingslandene (LENKE), er bekymret for beslutninger som vil undergrave klimakonvensjonens prinsipp om felles, men differensiert ansvar. De industrialiserte landene, anført av USA, understreker på sin side hvor viktig det er at den nye avtalen bygger på dagens økonomiske situasjon, og ikke hvordan verden så ut i 1992 da Klimakonvensjonen ble forhandlet. Vedtaket fra Lima er et kompromiss som nevner både prinsippet om felles, men differensiering ansvar, og at dette skal ses i lys av nasjonale omstendigheter. Dette er for øvrig en formulering som er lånt fra avtalen mellom USA og Kina.

Klimafinansiering er et annet spørsmål som har vært viktig i flere år, og der skillelinjene ofte er de samme. De rike landene har lovet å bidra med 100 milliarder dollar til klimatiltak i fattige land innen 2020. De fattige landene har lenge ønsket en klar opptrappingsplan for bidragene fram mot 2020. Årets vedtak kan muligens betegnes som et minimalt framskritt i denne retning. De rike landene blir oppfordret til å opplyse om hvordan de tenker å trappe opp bidragene, men noe mål om en global opptrappingsplan ble de ikke enige om.

Utfordringene i Lima er et varsel om hvilke utfordringer, og hvilke konfliktlinjer, vi kan vente å se i Paris neste år. Mange ankom årets møte oppmuntret av avtalen mellom USA og Kina, og klimatoppmøtet i New York i september. I stedet ble det forhandlinger på klisterføre i år. Det er likevel noen grunner til å håpe at partene neste år kan enes om en avtale som innebærer reelle framskritt. Møtet i Paris neste år vil ha deltakelse på et høyere politisk nivå, noe som kan innebærer større handlingsrom, og at de endringene vi ser i lands faktiske klimapolitikk også gjenspeiles bedre i deres posisjoner i klimaforhandlingene. Mens det er grunnlag for å forvente noen framskritt i Paris, er det samtidig at den nye avtalen ikke vil være tilstrekkelig for å håndtere klimaproblemet på en god måte. Andre internasjonale initiativer, slik som regionale avtaler eller teknologisamarbeid, samt mobilisering på lokalt nivå og i privat sektor, vil være av avgjørende betydning.

Av Steffen Kallbekken