Klima i Lima på overtid

Forhandlingene foregår nå på overtid, og mange håper på en avslutning i natt. Men mange brikker må falle på plass i løpet av noen få korte timer. 


Partsmøtet under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) foregikk i år i Lima, Peru. Teltene hvor forhandlingene fant sted var plassert på en militær skytebane. Foto: CICERO Senter for klimaforskning / Tiina Ruohonen.

Partsmøtet under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) foregikk i år i Lima, Peru. Teltene hvor forhandlingene fant sted var plassert på en militær skytebane. Foto: CICERO Senter for klimaforskning / Tiina Ruohonen.

Forhåpningene til årets klimaforhandlinger i Lima var høyere enn på lenge. Optimismen var da heller ikke helt ubegrunnet, en historisk avtale mellom USA og Kina som ble annonsert i midten av november trekkes frem som et eksempel. Men allikevel ser det ut til at klimaforhandlingene oppnår få konkrete resultat. Snart åtte timer på overtid er det få ting landene har blitt enige om. 
 

Felles men allikevel ulikt

Gapet mellom rike og fattige land er stort i forhandlingene. I midten av dette gapet ligger diskusjonen om differensiering av landenes forpliktelser. Da klimakonvesjonen ble forhandlet i 1992 ble et viktig prinsipp lansert, nemlig CBDR (common but differentiated responsibilities). Prinsippet handler om rettferdighet, og erkjennelsen av at land skal ha felles men differensiert (ulikt fordelt) ansvar basert på landenes respektive historiske ansvar og kapasitet. I tidligere avtaler har dette betydd at rike land skal ha forpliktelser til å kutte utslipp, mens fattige land ikke skal ta på seg nye forpliktelser. Det er CBDR og hva som skal ligge i begrepet som har været stridens kjerne under COP20. Under COP17 i Durban i 2011, der partene ble enige om prosessen fram mot en ny avtale, ble partene også enige om at denne avtalen skulle omfatte alle land.

-Alle er i utgangspunktet enige om at de rike landene skal ta på seg mer omfattende forpliktelser enn de fattige landene. Problemet er at man ikke kan enes om hva man skal basere byrdefordelingen på, sier Steffen Kallbekken, direktør for CICEP. 

Enkelte utviklingsland, deriblant LMDC-gruppen (like-minded developing countries) ønsker å fastholde på inndelingen i rike og fattige fra når klimakonvensjonen (UNFCCC) ble utarbeidet under FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. 

-Andre ønsker en mer dynamisk tilnærming til byrdefordelingsprinsippet, og større hensyn til hvem som har kapasitet til å gjøre klimatiltak i dag. Slik avtaleutkastet står i skrivende stund foreligger det ulike alternativer som er i tråd med disse ulike prinsippene, fortsetter Kallbekken.
 

De nasjonale bidragene

I Lima skal landene etter planen bli enige om hva slags nasjonale bidrag de skal melde inn til UNFCCC, såkalte INDCs (intentional nationally determined contributions). INDC stammer fra klimamøtet i Warszawa i 2013 (COP19). Avtalen er at landene skal melde inn sine klimamål i første kvartal av 2015. Problemet er at landene fortsatt ikke er enige om hva som skal inn i disse planene eller hvordan man skal evaluere planene. 

Et diskusjonstema her i Lima har vært hvorvidt tilpasningstiltak og klimafinansiering skal inn i INDC. Flere utviklingsland, deriblant LMDC-koalisjonen, insisterer på at tilpasning, finansiering og teknologiutvikling innlemmes i INDC. EU mente ennå på begynnelsen av forhandlingene at kun utslippskutt skal telle i de nasjonale bidragene, mens de nå har sagt seg villige til å akkomodere for tilpasning i INDC. 

-En del utviklingsland reagerer også på at det forventes klare bidrag fra dem på utslippskutt, samtidig som rike lands forpliktelser til å bidra til klimafinansiering ikke er like tydelige, sier Kallbekken.

Ryktebørsen i Lima fredag kveld sier at landene vil gå for en versjon der man ikke eksplisitt snakker om finansiering eller teknologiutvikling, og dermed heller ikke ekskluderer dette fra de nasjonale bidragene.  

Et annet punkt det snakkes mye om er hvordan de nasjonale bidragene skal vurderes. Noen land ønsker at de nasjonale bidragene skal evalueres, etter at de er blitt meldt inn, men før toppmøtet i Paris, for å se i hvilken grad de bidrar til å nå togradersmålet og hvorvidt de er rettferdige. 

-Helt konkret er det blitt foreslått at partene skal kunne stille oppklarende spørsmål til andre om deres bidrag med en svarfrist på fire uker.  Mange land motsetter seg en slik gjennomgang av bidragene, deriblant Kina og India. Andre er igjen redde for at en slik gjennomgang vil ende opp som en øvelse i fingerpeking, sier Kallbekken.

Det er urealistisk at landene vil gå med på at sekretariatet til FNs klimakonvensjon gjør en slik vurdering av de nasjonale bidragene, slik noen har foreslått. Norge ønsker et teknisk oppsummeringspapir laget av sekretariatet. USA er mer avslappet i diskusjonen om INDC, da de allerede har meldt fra om hva de vil gjøre. De er også nå villige til å gå med på en vurdering av de nasjonale bidragene, noe de tidligere har vært skeptiske til.
 

Lang vei til Paris

Mange brikker må falle på plass for at det skal være mulig å få til en avtale i Paris neste år. Hvis verdens ledere ikke klarer kunsten å lage kompromisser så vil fremtidige generasjoner helt sikkert peke finger. På oss.  

Av Tiina Ruohonen