Tre punkter om COP20

Opening of COP20 by Peruvian Minister of Foreign Affairs Gonzalo Gutiérrez Reinel

Opening of COP20 by Peruvian Minister of Foreign Affairs Gonzalo Gutiérrez Reinel

Klimaforhandlingene går nå inn i sin siste uke. Hvorvidt de blir en suksess avhenger i stor grad av om landene klarer å bli enige om format og prosess. Her er tre punkt som det er viktig å få gjennomslag på hvis vi skal ha en sjanse i Paris i desember 2015.


1. Hva skal regnes som et klimamål?
INDC, Intended nationally determined contributions. Begrepet stammer fra klimamøtet i Warszawa i 2013 (COP19). På godt norsk: klimamål. Eller hva landene skal bidra med nasjonalt (og frivillig) i en ny klima-avtale. Dette er de klimamålene som landene forplikter seg selv til etter 2020, da den «nye» Kyoto-avtalen som skal fremforhandles i Paris trer i kraft. Etter sigende skal landene offentligjøre sine klimamål i første kvartal av 2015. Problemet er at ingen er enige om hva som skal inn i disse planene, hva tidshorisonten er, og hvordan man skal evaluere planene.

 
a. Hva skal formatet være?
Et diskusjonstema her i Lima er hvorvidt tilpasningstiltak og klimafinansiering skal inn i INDC. Flere utviklingsland ønsker for eksempel at tilpasning innlemmes, mens EU og Japan ønsker at kun utslippskutt skal inn i de nasjonale planene. 
 
b. For hvor lang tid fremover skal man forplikte seg?
Forutsigbarhet versus fleksibilitet. Både India og EU ønsker en tidshorisont på 10 år, mens aktører som USA ønsker en kortere forpliktelsesperiode på 5 år.
 
c. Hvordan skal man evaluere planene, og hvordan skal man sørge for at de kan sammenlignes?
Noen land ønsker at de nasjonale bidragene granskes etter at de er blitt gitt for å se i hvilken grad de bidrar til å nå togradersmålet. Andre steiler og mener at en slik gransking eller evaluering underminerer det «nasjonale» i de nasjonale bidragene.  

2. Utkast til en avtaletekst for toppmøtet i Paris
Det peruanske vertskapet for COP20 har uttrykt en meget ambisiøs målsetting om å ha et ferdig avtaleutkast innen delegatene reiser hjem.  Det er nok urealistisk. Det folk derimot snakker om er «elements», forslag og deler til et avtaleutkast.  Elementene er bestanddelene i den nye avtalen. Dette er viktig fordi man her legger føringene for hva en ny klima-avtale vil inneholde.

3. Hva skal skje før 2020, det vil si i tiden før den «nye» Kyoto-avtalen trer i kraft?
I Durban (COP17) så nok et akronym dagens lys: ADP, Eller Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Advanced Action. Nok et akronym: WS2, som står for workstream 2. Det er delen av ADP-sporet hvor man skal bli enige om hva man skal foreta seg av klimatiltak frem til 2020 da den nye klima-avtalen skal tre i kraft. Selve avtalen som skal signeres i Paris neste år og trer i kraft i 2020 omtales som WS1. I løpet av første uken av forhandlingene har WS2 og hva man skal gjøre av klimatiltak innen 2020 vært et ikke-tema i Lima. Håpet er at det vil komme noen form for bidrag på denne fronten i andre uken av forhandlingene når politikerne ankommer forhandlingene. Det vil være helt nødvendig at de rike landene leder an her, og forplikter seg til konkrete utslippskutt og penger inn i Green Climate Fund.

 

Fortsatt langt igjen

Klimatoppmøtet har unektelig fått ny giv og optimisme etter avtalen mellom USA og Kina. For første gang har de tre aktørene (USA, Kina og EU) som står for om lag halvparten av verdens samlede utslipp kommet med egne planer for utslippskutt. Men veien til Paris, den er fortsatt lang. 
 

Av Tiina Ruohonen