Klimaklubber kan få til viktige utslippskutt

Små grupper av land kan vokse seg til å bli effektive regimer, forutsatt at grunnleggerne er villige til å lede an og ta i bruk de virkemidlene som best motiverer andre til å bli med.


Av Håkon Sælen, Jon Hovi, Arild Underdal


En klimaklubb er en gruppe land som i begynnelsen har færre medlemmer enn UNFCCC, og som går sammen om å utvikle effektivt internasjonalt samarbeid for å begrense utslippene av klimagasser. En slik klubb bestående av en gruppe foregangsland kan vokse og bli til et effektivt globalt klimaregime, men det avhenger av hvem foregangslandene er, og hvor mye de tilbyr mer motvillige land for å slutte seg til klubben.

Under særlig gunstige omstendigheter kan til og med enkeltland som selv har store utslipp og som tar i bruk de mest effektive virkemidlene, klare å starte en prosess i retning av bred deltakelse og betydelige utslippskutt.

For at en slik klubb skal oppstå og bli et effektivt regime, må tre grunnbetingelser være oppfylt. For det første må de «riktige» landene gå foran. Det «ideelle» foregangsland har:

  • Store utslipp, men relativt lave marginalkostnader ved utslipps­reduksjoner
  • Høy sårbarhet for klimaendringer
  • Vilje til å bidra med mer enn de krever av mindre gunstig stilte samarbeidspartnere
  • Ingen alvorlige konflikter med aktuelle partnere om andre saker

For det andre må klubben være åpen for ethvert utenforstående land som sier seg villig til å oppfylle klubbens krav til utslippsreduserende tiltak. For å motivere utenforstående land til å betale denne «medlemskontingenten», må klubben tilby tilstrekkelig sterke insentiver. Slike insentiver kan ta form av eksklusive goder reservert klubbens medlemmer (for eksempel fordelaktige handelsvilkår), direkte kompensasjon for egne utslippskutt («side payments»), redusert risiko for å svekke egen konkurranseposisjon i forhold til andre medlemsstater, og den reduksjon i skadevirkninger som oppnås gjennom økningen i utslippsreduserende tiltak som klubben får til.


Siden det finnes lite erfaringsmateriale vi kan bygge på, har vi valgt å prøve ut resonnementet ovenfor gjennom en serie tankeeksperimenter der vi måler effektene av variasjon med hensyn til:

  • Hvilke land som er «entusiastiske» (og derved kan forventes å lede prosessen)
  • Hvorvidt disse landene gir betingede løfter om selv å gjøre (enda) mer hvis andre bidrar
  • Bruk av eksklusive «klubbgoder»
  • Bruk av direkte kompensasjon til nye medlemmer

For å gjennomføre disse tankeeksperimentene bruker vi agent-basert modellering – en form for numerisk simulering som er spesielt nyttig for å studere dynamiske prosesser (som vekst) i heterogene grupper (som verdenssamfunnet). Våre simuleringer tar hensyn til de store forskjeller i velstand, utslippsvolum, og sårbarhet for klimaendringer som finnes i verden i dag, men som ofte utelates eller forenkles sterkt i teoretisk forskning. 

De viktigste resultatene kan sammenfattes i seks punkter:

  1. Universell deltakelse forekommer bare under meget optimistiske forutsetninger, men klubber som dekker en betydelig del av globale utslipp oppstår under et langt bredere sett av forutsetninger.
  2. Selv ett enkelt land kan, hvis det selv har store utslipp, klare å initiere effektivt samarbeid gjennom god bruk av «riktige» virkemidler.
  3. Betingede løfter om utslippskutt fra USA og EU kan få Kina til å bli med, men har ingen tilsvarende direkte effekt på noe annet land.
  4. Hvis goder reservert for klubbens medlemmer blir tilbudt i moderat omfang, kan klubber bestående av to eller tre av de største utslippslandene være levedyktige. For å tiltrekke seg andre land vil fordelene ved medlemskap måtte komme opp på et nivå sammenlignbart med det en kan forvente ved et omfattende frihandelsarrangement.
  5. Kombinasjonen av «klubbgoder» og betingede løfter kan gi betydelige utslipps­reduksjoner under ganske ulike forutsetninger.
  6. Direkte kompensasjon viser seg særlig egnet til å få med mange små land. For å oppnå denne effekten kreves kompensasjon på nivå med det klimafondet industri­landene i fellesskap har tilbudt seg å finansiere (USD 100 milliarder årlig).           

Tabellen ovenfor presenterer utvalgte resultater for klubber som initieres av en eller to av de tre største utslippsaktørene. Vi forutsetter at hvert medlemsland må bruke 1 prosent av BNP på utslippsreduksjon og at langsiktige globale fordeler ved disse tiltakene vil summere seg opp til tre ganger de samlede kostnadene. Vi antar videre at «entusiastene» legger til grunn allment akseptere rettferdighetsnormer og tilbyr direkte kompensasjon til land som er fattigere enn dem selv (og bare til slike land).

Av tabellen kan vi se at en koalisjon som fra starten av bare har EU og USA som medlemmer, kan vokse til å inkludere mellom 50 prosent og nær 90 prosent av globale utslipp. Alle klubbmedlemmene kommer bedre ut enn de ville gjøre under «business-as-usual».

Sett under ett, tyder resultatene på at små grupper kan vokse til å bli effektive regimer, forutsatt at grunnleggerne er villige til å lede an og tar i bruk de virkemidlene som best motiverer andre til å bli med.

Publikasjoner

Hovi, J., Sprinz, D.F., Sælen H., and Underdal, A. (2015). The Club Approach: A Gateway to Effective Climate Cooperation?

Sælen, H. (2015). Side-payments: An effective instrument for building climate clubs?

Publisert 21. sep. 2015 22:44 - Sist endret 22. sep. 2015 21:31