Første disputas i CICEP

Bilde lånt fra climate.be

Bilde lånt fra climate.be

Forsker Håkon Sælen tilknyttet CICERO, CICEP og Institutt for statsvitenskap ved UIO forsvarte 13. mai sin doktorgradsavhandling med tittelen "When can a small number of states drive effective global cooperation on climate change?"

Avhandlingen beskrives slik: Under Paris-avtalen, er det opp til hver enkelt stat å definere sitt eget mål for klimagassutslipp. Spilleteoretiske modeller gir generelt pessimistiske prediksjoner for effekten av slikt samarbeid, grunnet gratispassasjerproblemet. En begrensning ved de fleste slike modeller er antakelsene om at alle stater er identiske og at alle er motivert utelukkende av egennytte. Denne avhandlinga inkorporerer at det er stor variasjon i staters utslipp, bruttonasjonalprodukt, befolkning og sårbarhet for klimaendringer. Innenfor denne konteksten, analyserer avhandlinga hva som skjer dersom noen stater er villige til å ta ledelsen i klimaarbeidet. Under hvilke forutsetninger kan en liten gruppe entusiastiske land anspore mer motvillige land til å bli med i en klimaklubb?

Fire typer incitamenter analyseres:

1. Sanksjoner mot stater som ikke samarbeider (f.eks. handelsrestriksjoner)

2. Betingede løfter (dvs. løfter om å gjengjelde andres utslippsreduksjoner)

3. Goder som utelukkende tilfaller medlemmer (såkalte klubbgoder)

4. Sidebetalinger (finansielle overføringer i bytte mot utslippsreduksjoner)

Avhandlinga kommer fram til at en liten gruppe stater med store utslipp (til og med en enkelt stat) kan bruke hvert av de fire incitamentene til å få i gang betydelig samarbeid. På den andre siden, vil bruken av ett enkelt incitament ikke lede til virkelig globalt samarbeid, unntatt under begrensede og trolig urealistiske antakelser. Derfor fordrer globalt samarbeid en kombinasjon av incitamenter.

Ulikhet mellom aktørene i form av bruttonasjonalprodukt, størrelse på utslipp, og sårbarhet for klimaendringer er viktige faktorer som muliggjør at klubber vokser og består.

Bedømmelseskomiteen uttaler bl.a. "The dissertation is of exceptional quality, exemplary in its theoretical rigour, methodological sophistication and richness in policy implications. It is clearly written, well-structured and it advances the state of knowledge on how agent-based models can support the examination of specific conditions for making progress in international negotiations."

Håkon ble veiledet av professor Jon Hovi og professor Nils Weidmann. Avhandlingen ble bedømt av førsteamanuensis Xinyuan Dai, University of Illinois, Professor Nigel Gilbert, University of Surrey og Professor Olav Schram Stokke. Professor Arild Underdal ledet disputasen.