EU-spillet bak budsjettdramaet

Høstens budsjettdrama om klima og drivstoffavgifter fikk mye oppmerksomhet. Få vet at bakteppet i bunn og grunn handler om ny og høyst kontroversiell politikk fra EU. 

Av: Jon Birger Skjærseth (FNI)


EU-kommisjonen har nemlig foreslått at Norge skal klare 40 prosent klimakutt innen 2030 i sektorer som transport og landbruk – og skal vi klare det, må vi begynne nå.  Løsningen EU-kommisjonen foreslår, er sofistikert, men samtidig kontroversiell. 


Det var i sommer at EU-kommisjonen foreslo den såkalte «innsatsfordelingsforordningen». Dette EU-verktøyet med det høyst ufikse navnet kan få store konsekvenser for hvor mye nordmenn må betale for diesel og bensin frem til 2030. Så hva handler den om? Enkelt forklart handler den om at hvert enkelt EU-land (og også Norge) tildeles ulike klimakuttmål – altså en ulik «innsats» – basert på økonomisk evne og felles regler. Utslippsmålene omfatter såkalte ikke-kvotepliktige sektorer (transport, landbruk, bygg og avfall), og kuttene skal tas gradvis fram mot 2030. De fattigste landene, som Romania, trenger ikke å redusere noe mens de rikeste, som Norge, må redusere med hele 40 prosent fra 2005. Dermed kommer «bilpakker», drivstoffpriser og biodrivstoff høyt på dagsorden - transport er den viktigste utslippskilden i de ikke-kvotepliktige sektorene. 

Landene kan nå sine mål på en fleksibel måte for å få størst mulig klimakutt for pengene. De kan låne og spare av egne utslipp fra år til år, så lenge hovedmålet nås. De kan også betale for kutt i andre EU-land. I tillegg kan målet nås gjennom en begrenset overføring av klimakvoter fra kvotesystemet og gjennom utslippskreditter fra tiltak som planting av skog. Forslaget inneholder også krav til årlig rapportering og kontroll av utslipp, og sanksjoner hvis ikke målene blir overholdt.

I høst diskuterte medlemslandene forslaget fra Kommisjonen for første gang. De var uenige om det meste. Noen land, som Polen, mente at målene de var blitt tildelt var urettferdig høye. Mange ville ha mer fleksibilitet. Men den viktigste uenigheten er kanskje hvordan utgangspunktet for utslippsreduksjonene skal beregnes. Polen og andre sentral- og østeuropeiske stater vil for eksempel at land skal kunne få tilgodeskrevet større kutt enn det målsetningene fram til 2020 krever. Det vil redusere ambisjonsnivået mot 2030, fordi finanskrisen har gjort at de fleste EU-landene kommer til å overoppfylle sine 2020-mål. 

Hva som blir utfallet avhenger av forhandlingene som nå venter. Forslaget fra Kommisjonen kan formelt vedtas – tidligst mot slutten av 2017 - ved kvalifisert flertall blant medlemslandene og godkjennelse av Europaparlamentet. Det betyr at Polen og andre som vil lite, kan bli nedstemt. Men i praksis forsøker EU nå å oppnå enighet om klimapolitikken, for å sikre at landene faktisk gjennomfører de tiltakene som skal til. Med økende EU-skepsis og Brexit friskt i minne er Brussels vilje til å presse gjennom upopulære beslutninger på et historisk lavmål. Ønsket om enighet vil gi de som vil lite større innflytelse over sluttresultatet. 

Et annet moment som påvirker utfallet, er hvorvidt innsatsfordelingsmekanismen ender opp som en del av ‘superpakke’, der nye energi- og klimaforslag for 2030 sees i sammenheng. Da er utfallet vanskelig å spå. Og over det hele svever Parisavtalen etter Trump. Hvis Trump trekker USA ut av avtalen, kan det gi vann på mølla til de som vil minst i EU. Kullbaserte land som Polen vil se Trump som en viktig alliert i ønsket om å beholde kull.

De konkrete konsekvensene for Norge er altså fortsatt usikre. Likevel er det liten tvil om at vi må gjøre vesentlig mer enn vi gjør i dag. EU-lederne har allerede bestemt at utslippene skal kraftig ned i ikke-kvotepliktige sektorer (30 % fra 2005 til 2030) og Norge må ta sin skjerv. Bokføring og kontroll av utslipp blir også mye strengere enn hva norske politikere er vant med. Det er altså EU som driver frem klimapolitikken her hjemme, og Norge er i ferd med å bli fullt «klimamedlem» av EU. Det får konsekvenser - helt ned på dieselprisen.