Årets klimatoppmøte er over - hva skjedde?

BONN: Det tjuetredje partsmøtet til FNs klimakonvensjon - COP23 - ble avsluttet tidlig lørdag morgen, den 18. november. Årets møte var i stor grad et arbeidsmøte på veien mot større beslutninger på COP24 neste år. Helt fram til torsdag ettermiddag var det også et nokså lavmælt møte, men da det så ut som møtet skulle gå inn for en myk landing dukket det opp nye vanskelige tema.

Av: Steffen Kallbekken

På forhånd var det mest spenning knyttet til to forhandlingsspørsmål og ett politisk spørsmål:

  • Kommer de et godt stykke videre med forhandlingene om regelboka for Parisavtalen?
  • Hva blir opplegget for den tilretteleggende dialogen neste år?
  • Hvordan opptrer USA?

Regelboka

Parisavtalen er et rammeverk for politisk handling. Rammeverket må fylles med nasjonale bidrag, som skal fornyes og bli mer ambisiøse hvert femte år. Det detaljerte regelverket knyttet til denne prosessen skal etter planen vedtas på COP24 i Katowice i Polen neste år. Dette er en svært stor jobb, og målet for årets COP var derfor å komme noen betydelige skritt videre med arbeidet. Det har forhandlerne til dels lykkes med. Det foreligger nå et utkast til tekst som de kan forhandle videre om.

Utkastet er imidlertid på nærmere 300 sider, og inneholder en lang rekke alternative forslag som spriker bredt.

Et av de aller vanskeligste spørsmålene gjennom alle 23 partsmøtene har vært hvordan man skal differensiere forpliktelsene til rike og fattige land. Klimakonvensjonene deler verden enkelt i rike og fattige land, og Kyotoprotokollen krever utslippskutt fra rike land, men ingen tilsvarende tiltak fra fattige land. Det er en tilnærming som passer dårlig for en svært mangfoldig verden der alle må bidra på sin måte om vi skal lykkes med å nå de globale klimamålene.

Parisavtalen beveget seg derfor bort fra den enkle todelingen til en mer fleksibel og dynamisk tilnærming. Ikke alle land var fornøyd med dette, blant annet fordi det stiller tydeligere krav til dem selv. Spesielt gruppen av likesinnede utviklingsland kjemper for å gjeninnføre den gamle todelingen gjennom regelboka. Dette kommer til å bli en svært vanskelig kamp, men den er altså utsatt til neste år.

Talanoadialogen

Et viktig element i Parisavtalen er at landene hvert femte år skal gjennomføre en oppsummering av framdriften mot målene, en såkalt «stocktake». Den første oppsummeringen, som skal gjennomføres i 2018, har en litt spesiell rolle, og ble kalt en «tilretteleggende dialog» i Parisavtalen. Denne er nå omdøpt til «talanoadialogen». Talanoa er et fijiansk ord som betyr en inkluderende og åpen dialog basert på erfaringene og kunnskapen til deltakerne - som et grunnlag for beslutninger til fellesskapets beste.

Dialogen skal pågå gjennom hele året, fram til COP24 neste år. Spesialrapporten fra IPCC om 1,5 graders oppvarming blir en viktig input, men også andre aktører, som partene selv og eksperter, blir bedt om å bidra med input. Resultatet skal informere utformingen av nye nasjonale bidrag. Disse skal leveres i 2020. Kina, India og andre utviklingsland ventet lenge med å akseptere forslaget fra Fiji, trolig som ren taktikk, men godtok forslaget til slutt, inkludert at dialogen skal ha økte ambisjoner som mål.

Rolig i det amerikanske hjørnet

Det var stor spenning knyttet til om USA ville bli en bremsekloss i forhandlingene etter at president Trump varslet i juni at han ville trekke USA fra Parisavtalen. USA er ikke lengre en sterk leder i forhandlingene som presser på for økte ambisjoner, slik de har vært tidligere år, men landet har i hovedsak vært konstruktivt, og står ved de fleste posisjonene som de hadde under Obama-administrasjonen.

Klimafinansiering og tiltak før 2020

Finansiering av klimatiltak er alltid et kontroversielt tema. Det som skapte størst utfordringer i år var spørsmålet om hvordan og når rike land skal gi informasjon om hva de planlegger å bidra med til finansiering av klimatiltak. Partene ble også enige om flyttingen av tilpasningsfondet fra å tjene Kyotoprotokollen til å tjene Parisavtalen.

Et annet kontroversielt tema er tap og skade. Her står de steileste frontene mellom de mest sårbare landene, som små øystater, og de rikeste landene, som USA. Utviklingslandene ønsket å ha tap og skade som et permanent punkt på agendaen, men måtte nøye seg med at det skal avholdes et ekspertmøte til neste år.

Helt fra åpningen av årets COP ønsket gruppen av likesinnede utviklingsland å sette tiltak før 2020 på agendaen. Dette er en vanskelig sak. På den ene siden er det definitivt viktig å fokusere på det som skal skje nå, og ikke bare det som skal skje langt fram i tid. Historien viser også at de fattige landene har god grunn til å passe på at de rike landene ikke løper fra sine løfter. Samtidig blir dette også helt klart brukt av «de likesinnede» til å dra fokus bort fra dem selv og det de burde bidra med. De lykkes med å få flere beslutninger om tiltak før 2020 i beslutningen fra Bonn. Kompromisset omfatter blant annet å gjennomføre en «stock-take» i både 2018 og 2019 om tiltak før 2020, samt å lage en rapport om rike lands bidrag til klimafinansering.

Forvent en kronglete COP24

Neste års partsmøte blir neppe like lavmælt som årets. Forslagene til regelboka er mange og spriker bredt, og blir ikke enklere av at det vanskelige spørsmålet om differensiering mellom land trolig kommer opp igjen med full styrke. Dette kommet til å bli ekstra krevende uten det amerikanske lederskapet som fantes i Paris i 2015, ettersom land som Saudi Arabia og Iran kan tenkes å blokkere for enighet.

Forhandlerne er klar over at det neste året vil bli krevende, og har lagt inn muligheten for et ekstra forhandlingsmøte neste høst. Om det er nok til å komme i mål med en effektiv og rettferdig regelbok neste desember er det for tidlig å si noe sikkert om.

Denne saken har også blitt publisert i KLIMA.