Populisme kan brukes til å føre en aktiv klimapolitikk

Rett etter påske (18. april) inviterte CICEP og CREE til sitt årlige brukerseminar. Denne gangen tok vi for oss populismen som et internasjonalt politisk fenomen.  

Over 50 deltakere fikk ny innsikt og deltatt i debatt rundt temaene: Hva kjennetegner populistisk miljøpolitikk? Hva kan det bety for internasjonalt klimasamarbeid om populistiske ledere får utforme klimapolitikken? Hva vil dette ha å si for den internasjonale virkemiddelbruken? Hva står vi igjen med av effektiv klimapolitikk i en region som EU med klare klimamål? Hvordan bør vi forholde oss til faren for svekket klimapolitikk i viktige land og for mindre tro på internasjonale løsninger? Bør Norges politikk og virkemiddelbruk ligge fast uavhengig av hva andre land gjør? 

I følge Guri Bang (CICERO/CICEP) vil den amerikanske maktkampen utspille seg i kongressen når pengene skal fordeles:

-Markedet vil motarbeide Trump-administrasjonen, men det er også viktig med politisk trykk for å få fortgang i det grønne skiftet. Det kan i tillegg se ut som at delstatene vil få mer styring i klima- og energipolitikken, noe som betyr et større nasjonalt sprik i ambisjonene og gjennomføringen av klima- og energipolitikken, sa Bang.

Bård Harstad (UiO/CREE) påpekte at Trumps presidentperiode vil kunne få store konsekvenser for andre nasjoner:

-Populismen smitter over på andre land og internasjonalt samarbeid kan bryte sammen som følge. Det kan være lurt av land å binde seg til masten ved å signere internasjonalt forpliktende avtaler, sa Harstad.

IMG_3933.JPG

-Det er forbitrende hvis vi skal inn i en periode nå på fire eller åtte år hvor klimapolitikken får lov til å størkne inn. Min bekymring er ikke at USA formelt går ut av Paris-avtalen, men at de sitter der og ikke bidrar er i seg selv veldig ødeleggende, sa Kjetil Lund (Statkraft).

Et annet poeng framsatt av både Lund og Bård Lahn (CICERO) er at populisme kan brukes til å føre en aktiv klimapolitikk. Populisme er dermed ikke nødvendigvis et onde. Det ble vist til at populistisk klimapolitikk ofte er ensbetydende med folkelig engasjement. Både Energiewende i Tyskland og tiltak mot luftforurensing i Indonesia ble brukt som eksempel.

Seminaret diskuterte også sannsynligheten for økte karbonlekkasjer som følge av strømningene i internasjonal politikk. Nina Lillelien (Norsk Hydro) snakket om hvordan risikoen for karbonlekkasjer er knyttet opp til fraværet av muligheten for å velte utslippskostnader over i produktpriser, som igjen er avhengig på graden av internasjonal konkurranse, størrelsen på profittmarginer og priselastisitet i markedet.

Solveig Glomsrød (CICERO/CICEP) mente at vi må kombinere energieffektivisering med reguleringer som begrenser lekkasjer og rebound, mens Halvor Briseid Storrøsten (SSB/CREE) mente vi bør supplere gratiskvoter med kjøpsavgifter for å bøte på karbonlekkasjer.

Under debatten ble politikerne utfordret på hva forskerne skal forske på i fremtiden. Ola Elvestuen (Venstre) mente forskere bør kunne si noe om hvordan virkemiddelapparatet skal settes sammen for å få de ønskede virkningene.

-Vi trenger bedre tall og data på tiltak som vi som politikere iverksetter, konkluderte Andreas Halse (Arbeiderpartiet).