Overdreven frykt etter Trumps klima-nei

Reaksjonene har vært sterke etter at USAs President Donald Trump nylig meldte at han trekker USA ut av Paris-avtalen. I virkeligheten får uttrekkingen få konsekvenser.

Av: Steinar Andresen, FNI.

Den franske president Emmanuel Macron satte ord på det mange tenkte og framsto som en slags moderne redningsmann: «Make the planet great again» – med tydelig referanse til Trump’s forslitte Amerika-slagord. USAs solo-exit får alle andre land til å fremstå som de sanne miljøforkjemperne – men det stemmer av flere grunner svært dårlig med virkeligheten.

For det første indikerer utsagnet at klima er den eneste store utfordringen for det globale miljøet. Dersom man virkelig er opptatt av å gjøre «the planet great again» monner det lite å fokusere bare på klima. Men det er vel egnet til å score noen grønne poenger i en opinion som takket være media og politikere tror at klimaet er det eneste store miljøproblem.

Har ikke levert

De ulike internasjonale miljøavtalene har dessuten i liten grad bidratt til å bedre det globale miljøet. I følge FNs miljøprogram UNEP, er man langt fra å oppfylle de mange målsetningene FN har vedtatt på dette området. Av 90 mål er det kun en liten håndfull eksempler der man faktisk kan vise til fremgang. Avtaleverket som er bygget opp for å redusere utslipp av klimagasser har heller ikke lyktes. I snart 30 år har FNs Klimapanel (IPCC) fortalt politikere hvorfor utslippene av klimagasser må reduseres, men samtidig utslippene har økt med cirka 50 prosent siden FNs klimakonvensjon ble vedtatt i 1992. Og paradoksalt nok har utslippene økt mer etter at Kyotoprotokollen ble vedtatt i 1997. Basert på mer enn 25 års internasjonalt klimadiplomati, er det liten grunn til å tro at verdenssamfunnet klarer å «make the planet great again» med det første.

Euforisk stemning

Paris-avtalen var politisk sett det best mulige man kunne komme til enighet om, og den sender positive signaler om en mer bærekraftig utvikling. Men den er like fullt kun et løst rammeverk. Det er viktig at alle nå har påtatt seg forpliktelser, i mostening til Kyotoprotokollen som kun gjaldt rike land. Men så lenge disse forpliktelsene ikke er folkerettslig bindende - og for mange land heller ikke går stort lenger enn hva de ville ha gjort uten Paris-avtalen – så vil de ha meget begrenset betydning. Det såkalte to-gradersmålet – for ikke å snakke om målet om en stigning på kun 1,5 grader - er derfor en urealistisk drøm i øyeblikket. Fremgangen i klimaforhandlingene siden 2015 har vært meget beskjeden - og står i sterk kontrast til den nesten euforiske stemningen i Paris da avtalen ble vedtatt.

Betyr lite for utslippene

Det er heller ikke Paris-avtalen som vil være mest avgjørende for planetens fremtid hva gjelder klima. Det vil derimot befolkningsvekst, økonomisk utvikling, teknologi og markedskrefter. For eksempel var det overgangen til skifergass som nærmest over natten gjorde at USA fremsto som landet med den sterkeste utslippsreduksjonen - ikke Obamas klimapolitikk. Utviklingen med mer utstrakt bruk av gass og mer fornybar energi vil trolig fortsette under President Trump. Resultatet av hans klimapolitikk blir trolig at utslippene blir noe høyere enn de ville vært med en Hillary Clinton, men effekten på de globale utslipp blir minimal.

Sterkt overdrevet

Det er de politiske effektene av USAs Paris-exit som med rette har fått størst oppmerksomhet. Men heller ikke disse blir så dramatiske som mange har ment - selv om det selvsagt er uheldig ikke minst for finansiering, forskning og entreprenørskap at USA sier nei til Paris-avtalen. Det at reglene i avtalen innebærer at USA ikke kan trekke seg før i november 2020, har fått lite oppmerksomhet. På det tidspunktet er det som kjent valg på ny president i USA. Dersom Trump virkelig hadde ønsket å forlate hele FNs klimasamarbeid, kunne han ha trukket seg fra selve Klimakonvensjonen i stedet – da hadde USA vært ute av alt internasjonalt klimasamarbeid innen et år. Nå er USA stadig med i den politiske prosessen og må levere årlige rapporter om utslippsutviklingen, akkurat som andre land.

Betydningen av USA som global leder er også overdreven. Mange synes å ha glemt at USA også sa nei til Kyotoprotokollen. Det er derfor ikke noe nytt at man må klare seg uten USA i sentrale forhandlingsprosesser.  Ser vi på utviklingen i klimasamarabidet over tid, har USA oftere fremstått som en bremsekloss enn som en pådriver. Det er for øvrig også en rekke andre globale miljøavtaler hvor USA ikke er full deltager.

USAs exit er altså uheldig, men neppe så dramatisk som mange skal ha det til. Hverken for det globale miljø eller for internasjonal klimapolitikk.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 14. juni 2017.