Paris 2015: Prosessen like viktig som avtalen

Heller ikke i år er det noen grunn til å tro på en ambisiøs klimaavtale med tiltak som monner. Samtidig er ikke det viktigste hva som står på papiret når møtet i Paris er over, men hvilke handlinger prosessen utløser.



Veien til Paris begynte i Rio i 1992. Der ble FNs Klimakonvensjon framforhandlet, og det er fortsatt den som setter rammene for klimaforhandlingene. Konvensjonen slår blant annet fast at de rike landene skal ta ansvar og vise vei, og den lister opp hvem som er rike og hvem som er fattige.

Konvensjonen sier at vi skal stabilisere innholdet av drivhusgasser i atmosfæren, men den inneholder ingen konkrete mål for utslippskutt.

 Det var meningen at Kyotoprotokollen skulle være første skritt på veien mot en større og mer ambisiøs klimaavtale. Det gikk ikke helt slik.
Den første avtalen om utslippskutt kom i Kyoto fem år senere. Kyotoprotokollen innebærer at de rike landene skal kutte sine utslipp med omtrent fem prosent i snitt, fra 1990 til 2008-2012. Alle de rike landene tok på seg samme type forpliktelse: Et prosentvis kutt i utslippene fra hele økonomien målt i forhold til et referanseår.

Det var meningen at Kyotoprotokollen skulle være første skritt på veien mot en større og mer ambisiøs klimaavtale. Slik gikk det ikke.

Da partene samlet seg på Bali i 2007 var det på tide å tegne opp et nytt kart, for terrenget hadde endret seg. USA hadde trukket seg fra Kyotoprotokollen, og mange av de fattige landene hadde hatt stor økonomisk vekst og utslippsvekst siden 1992. På Bali ble de enige om at de skulle inngå to nye avtaler i København to år senere: En forlengelse av Kyotoprotokollen, og en bredere avtale som skulle sikre økt klimainnsats i alle land. Denne intensjonen gikk heller ikke helt som planlagt.

 

København staket ut ny kurs

Forhandlingene i København i 2009 var et av de største toppmøtene noensinne. Forventningene var skyhøye. Nå var tiden kommet for å inngå den ene store klimaavtalen som skulle stoppe alvorlige klimaendringer. Men, det ble ingen FN-avtale. I stedet ble USA, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika enige om en avtale som mange, men ikke alle land, sluttet seg til. Toppmøtet endte med at de andre landene «noterte seg» avtalen de fem store utslipperne hadde inngått.

Mange land har vedtatt mer ambisiøse mål enn de har hatt tidligere, ikke minst EU, USA og Kina.
Avtalen som ble framforhandlet i løpet av noen hektiske timer på tampen av møtet i København snudde tilnærmingen på hodet. Avtalen skilte ikke mellom rike og fattige land, slik Kyotoprotokollen gjorde det, og det var ikke én type forpliktelse alle måtte ta på seg. I stedet kunne alle land frivillig melde inn hva de var villige til å gjøre.

Møtet i København blir av mange ansett som den største fiaskoen i klimaforhandlingene, men møtet staket ut en ny kurs, og det er den kursen vi fortsatt følger i dag.

 

Klimapolitikk er satt på den nasjonale dagsorden

I Durban i 2011 ble partene enige om at de innen 2015 skulle inngå en ny global klimaavtale, som skulle omfatte alle land, og som skulle tre i kraft fra 2020. I løpet av møtene som fulgte, i Doha i 2012, Warszawa i 2013 og Lima i 2014, ble det mer og mer tydelig hva slags avtale dette ville bli.

I år skal alle land selv melde inn hvilke bidrag de ønsker å gi til å kutte utslippene. Så langt har 150 parter meldt inn bidrag, og derfor vet vi allerede nå hva avtalen i Paris kommer til å innebære av utslippskutt på kort sikt (fram til 2025 eller 2030).

Mange land har vedtatt mer ambisiøse mål enn de har hatt tidligere, ikke minst EU, USA og Kina. Slik sett har man allerede oppnådd noe: Klimapolitikk er satt på den nasjonale dagsorden, og de fleste av verdens land har vedtatt nye klimamål nasjonalt. Vi vet imidlertid også at de samlede ambisjonsnivået ikke blir høyt nok til at vi er på vei mot å nå målet om å begrense global oppvarming til to grader.

FNs klimasekretariat skal komme med sin vurdering 1. november, men uavhengige vurderinger – som inneholder store usikkerheter – antyder at vi kan begrense oppvarmingen til 2,7 grader dersom alle bidragene etterleves.

 

Hva tror ekspertene utfallet blir i Paris?

Hvis vi allerede vet hvor store utslippskuttene kommer til å bli, hva er det da de skal forhandle om i Paris? For det første er det ikke bestemt på forhånd hva som skjer med andre avgjørende spørsmål som klimatilpasning, finansiering og tap og skade. Det er heller ikke bestemt hva som skal skje med utslippskutt på lengre sikt.

CICERO deltar i en større internasjonal undersøkelse som forsøker å forutsi utfallet av forhandlingene i Paris ved hjelp av ulike metoder. Vi har bidratt ved å innhente prediksjoner fra forhandlere, forskere, og andre som følger forhandlingene tett.

Flest eksperter tror det vil komme nye kollektive mål for klimatilpasning, men ikke bindende nasjonale mål.
Hvis vi ser på hvilket utfall flest eksperter har tro på, så viser undersøkelsen at avtalen i Paris kommer til å forplikte alle land til å ha et klimamål, men selve målet kommer ikke til å være bindende. De tror ikke det vil bli enighet om noe tallfestet utslippsmål for verken 2050 eller 2100.

Flest eksperter tror det vil komme nye kollektive mål for klimatilpasning, men ikke bindende nasjonale mål.

Partene er allerede enige om å skaffe til veie hundre milliarder dollar i året til klimatiltak i året innen år 2020. Ekspertene tror landene vil bli oppfordret til å øke denne summen, men uten å tallfeste noen nytt mål, og at det er de rike landene pluss fattige land som selv ønsker det som skal bidra til finansieringen.

Spørsmålet om tap og skade kommer til å bli et av de aller vanskeligste i forhandlingene. Her har flest eksperter tro på at avtalen vil inneholde et eget kaptell om tap og skade, men uten noe særlig substans.

Det er nokså sannsynlig at partene ikke rekker å bli enige om alle viktige spørsmål i Paris, og utsetter noen beslutninger til møtene som vil komme i årene etter.

 

Hvor mye betyr avtalen i Paris?

Etter 25 år med nokså magre resultater er mange skeptiske til hva de globale klimaforhandlingene kan bidra med. Avtalen i Paris kommer høyst sannsynlig ikke til å bli ambisiøs nok til å begrense oppvarmingen til to grader, eller til å sikre utviklingslandene tilstrekkelig med ressurser til å tilpasse seg klimaendringene som kommer.

Jo mer alvorlig klimaendringene ligger an til å bli, jo mer betyr hvert tiltak som kutter utslippene. Vi må huske på to ting for å se det store bildet: Det viktigste er ikke nødvendigvis hva som står på papiret i Paris i desember, men hvilke handlinger denne prosessen utløser. USA og Kina har nå mer ambisiøse klimamål enn de hadde for ett år siden, og de har bestemt seg for å innføre nye tiltak og virkemidler som kan bidra til å nå disse målene.

Det andre poenget er at det skjer mye viktig internasjonalt klimasamarbeid også utenom de store toppmøtene. Land inngår avtaler om redusert avskoging eller teknologisamarbeid, bedrifter tar på seg frivillige utslippskutt, og byer vedtar ambisiøse planer for utslippskutt og tilpasning. Jungelen av avtaler og initiativer som vokser fram er veldig langt fra det mest effektive eller rasjonelle man kunne tenkt seg, og de monner foreløpig ikke nok til å senke de globale utslippene av klimagasser.

Samtidig er det viktig å ta med seg de gode nyhetene som har kommet det siste året, og å huske at dette ikke handler om hvorvidt vi når et bestemt mål eller ikke: Jo mer alvorlig klimaendringene ligger an til å bli, jo mer betyr hvert tiltak som kutter utslippene