Nøkkelaktører i Paris-avtalen

Guri Bang, forskningsleder, CICERO Senter for klimaforskning og CICEP forsker gir deg et innblikk i de store nøkkelaktørene som nå er samlet i Paris

Akkurat nå møtes verdens land i Paris til det 21. partsmøtet for FNs klimakonvensjon. Møtet i Paris regnes som det viktigste på mange år fordi hovedmålsettingen er å forhandle fram enighet om en ny klimaavtale som, fra 2020, skal erstatte Kyotoprotokollen. Den nye klimaavtalen vil sette ramme for hvordan verdens land skal møte klimautfordringene fram mot 2030 og hindre at den globale oppvarmingen overstiger to grader sammenliknet med førindustrielt nivå. FNs klimapanel slår i sin siste rapport fast at fossil energi må fases ut i løpet av århundret dersom togradersmålet skal kunne nås, og klimagassutslippene må ned mot null innen 2050 (IPCC 2013).

Tidligere runder i de internasjonale klimaforhandlingene har vist at det er krevende å få til enighet blant de 195 landene som deltar om hvordan og hvor mye utslippene skal kuttes, og ikke minst hvem som skal ha ansvaret for å kutte mest og å sette i gang først. Dette skyldes at landenes nasjonale interesser er svært ulike. Noen land har store olje- eller kullforekomster som de ønsker å utnytte, mens andre frykter havnivåstigning og tørke. Alle land kjemper for å få størst mulig gjennomslag for sine interesser, og forhandlingsposisjonene gjenspeiler hvert lands nasjonale politikk på klima- og energiområdet. Felles for alle aktørene er at kutt i klimagassutslipp vil bety en omstilling av viktige sektorer i landenes økonomi.

I kontrast til andre saksfelt innenfor internasjonal politikk, er internasjonale miljøavtaler som oftest rettet mot å påvirke og endre nasjonal politikk og nasjonale politiske beslutningsprosesser (Bernstein & Kashore 2012). Nasjonal klimapolitikk er derfor basisen for å forstå hvor de internasjonale klimaforhandlingene går. Noen land spiller en nøkkelrolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Uten at slike nøkkelland deltar aktivt i forhandlingene og skriver under på den nye avtalen, vil den bli lite effektiv.

De internasjonale klimaforhandlingene har skiftet karakter de siste årene, mer spesifikt siden forhandlingsrunden i København i 2009. København-møtet ble et vendepunkt fordi man ble enige om at en ny klimaavtale heller må sys sammen slik at alle land har forpliktelser, men at disse kan være differensiert etter kapasitet, og at hvert land selv vurderer hvor mye det kan bidra. Den felles målsetningen er å unngå at gjennomsnittstemperaturen stiger mer enn to grader sammenliknet med førindustrielt nivå.

I en ny klimaavtale med innmelding av klimamål og verifisering av at målene blir fulgt opp av konkrete nasjonale tiltak, vil det bli svært viktig å følge med på hva enkeltland gjør. Spesielt viktig blir det å følge med på hva de store aktørene gjør for å kutte sine utslipp. De ti største utslipperne i verden – Kina, USA, EU, India, Russland, Indonesia, Brasil, Japan, Canada og Mexico – står for omtrent 70 % av de totale klimagassutslippene (Ge, Friedrich & Damassa 2015). Dersom disse landene klarer å iverksette effektiv klimapolitikk, vil verden ha tatt et langt skritt mot å nå togradersmålet. De store utslipperne spiller dermed en nøkkelrolle i de internasjonale klimaforhandlingene fordi deres deltakelse kan sikre en avtale som adresserer mesteparten av verdens utslipp. Mange av de samme store aktørene innehar også viktige lederroller i forhandlingene. For eksempel har EU helt siden starten spilt en viktig rolle som pådriver for en mest mulig ambisiøs avtale, mens USA ofte har inntatt rollen som bremsekloss. Videre har Kina og India konsekvent tatt på seg lederroller for koalisjonen av utviklingsland (Group of 77) for å sikre at deres krav om å sette økonomisk utvikling og avskaffelse av fattigdom foran klimahensyn blir hørt i forhandlingene. Alle disse store aktørene har sine følgere – land som nesten uten unntak stemmer det samme som nøkkelaktørene gjør. Dersom disse nøkkellandene blir enige om en ny klimaavtale i Paris, er det stor sannsynlighet for at de fleste andre land i verden vil følge etter og også godta avtalen (Bang, Underdal & Andresen 2015).

CICEP har utviklet fakta-ark som gir en kortfattet oversikt over klimapolitikken i åtte nøkkelaktører – Brasil, India, Kina, USA, EU, Russland, Japan og Sør-Afrika.  

En lengre versjon av artikkelen kan leses i Internasjonal Politikk nr 4-2015